«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.» Knut Hamsun og Sult starter showet når huskoreograf Jo Strømgren og Nasjonalballetten inntar hovedscenen med to verk.
Strømgren har en uhøytidelig tilnærming til dansen, som gir forestillingen en helt egen lekenhet og glede. FOTO: Erik berg
Vi begynner i Utkanten. Et lite sted hvor folk ser på folk som ser på folk. Hvor vinduer er noe man kan se både inn og ut av. Katolikkene gjør sitt inntog. Ting forandres. Den milde bakgrunnstemmen loser oss igjennom forestillingen og gjør oss kjent med dette stedet og disse menneskene. Selv om husene er små og slitne, og både bygninger og antrekk grå, blir man glad i disse menneskene. Underlige små mennesker som lever sine liv på Utkanten av byens kjas og mas.
Jeg får assosiasjoner til en Roy Andersson film. Estetikken og formspråket er så stramt og teknisk utført at man forelsker seg i denne verdenen fra første til siste sekund. De ulike karakterene gis akkurat passe mye plass. Varigheten er perfekt. Man er sulten på mer, og nettopp Sult er det vi kommer inn til etter pusen.
Folk som ser på folk som ser på folk. Som en evig dans. FOTO: Erik Berg
Knut Hamsuns mesterverk omhandler den sultende dikteren, hans øyesten Ylajali og byen Kristiania. I Strømgrens koreografi er selve diktingen konkretisert i form av en enorm blyant. Ylajali er vakker, forførende, ung og ren. Dikteren på sin side er herjet og selvfølgelig plaget av sult.
For meg oppleves Sult som litt kjedelig utført. Riktignok er verket nydelig pakket inn. Scenografi og kostymer er lekkert. Lydbildet, laget av Maja Ratkje, som for anledningen selv er tilstede på scenen, er mektig og korrekt. Man blir absolutt kjent med Kristiania, dikteren og kjærligheten, men den helt store sulten uteblir.
Silas Henriksen og Maja Ratkje i samspill, helt uten å tre inn i hverandres univers. FOTO: Erik Berg
Jo Strømgren er utvilsomt dyktig. Hans finurlige måte å leke seg i spennet mellom teater og dans er magisk. Og i Utkanten får han lekt seg til fulle. Det er en uhøytidelighet i arbeidet hans, som gjør at selve gleden ved dans kommer frem. Dette kler Operaen! Jo Strømgren kler Operaen! Denne forestillingen er kanskje ingen innertier, men første del Utkanten er ikke spesielt langt unna heller. Jo Strømgren: Sult og Utkanten er absolutt verdt å se, selvom andre del på ingen måte klarer å toppe den første.