Verdiløse menn

Det er en veldig spesiell kveld. Endelig er det min tur til å se forestillingen jeg trodde jeg aldri skulle få se. Det startet med ei venninne fra videregående som syns forestillingen var så bra at hun ville sette den opp med klassen. Hun snakket så mye om forestillingen, sang på sangene derfra og fikk meg til å føle at jeg hadde gått glipp av noe viktig. TI år senere får jeg endelig muligheten til å se Verdiløse menn, og det er først når jeg setter meg i salen det slår meg at jeg ikke aner hva forestillingen handler om. 

 
Jan Sælid i rollen som Goggen. FOTO: Øyvind Eide 

Tittel: Verdiløse menn
Hvor og når: Nationaltheatret, 4. juni kl 19:30
Regi og scenografi: Anders T. Andersen             Musikk: Joachim Nielsen
Skuespillere: Jan Sælid, Gard Eidsvold, Kim Sørensen, Marte Engebrigtsen, Per Egil Aske/Finn Schau
Musikere: Petter Pogo, Runar “Kula” Johannesen, Petter Baarli 
Kommende forestillinger: 21., 22., 23., 28., 29. og 30. august 
Anmelder: Kamilla Skallerud

Det starter veldig dystert. Scenen er mørk og ganske tom, med unntak av fire toaletter som er spredd rundt i rommet og innredningen til en stue midt på gulvet. Jan Sælid, i rollen som Goggen, kommer først inn på scenen. Han er ganske tøff i trynet, men irriterer seg over at alle andre har skaffa seg et liv, mens han bare sitter her alene og røyker. Det tar ikke lang tid før han får besøk av Kleggen, fantastisk spilt av Gard Eidsvold. Det er først når han kommer inn jeg virkelig forstår meningen bak “Verdiløse menn”. Her møter vi de narkomane. De som er fryst ut av samfunnet og de som er blakke som faen. Det eneste lyspunktet finner de i rusen.


Musikk og humor er viktig i denne ellers ganske dystre forestillingen. FOTO: Øyvind Eide

Etterhvert kommer også Knuger’n og Herr Smith inn i stua. De snakker om løst og fast, og spesielt Kleggen har mye på hjertet. Han har nettopp blitt far, og forteller mer enn gjerne hvordan fødselen gikk til – en historie som er alt annet enn det man forventer. Resten av første akt går til tider går det litt tregt, men det er deilig med noen musikalske avbrekk innimellom.   

Forestillingen bygger på musikken til Jokke & Valentinerne, så musikken spiller en viktig rolle! Det er en skikkelig rockemusikal, hvor skuespillerne bryter ut i sang når du minst venter det. Og det eneste negative jeg har å si, er at noen av sangene blir litt for korte – jeg skulle gjerne hørt mer! Jeg elsker hvordan gitarist Petter Baarli tar den helt ut, han eier virkelig scenen han står på og er med på å løfte forestillingen mange hakk. Ikke mistforstå meg, alt er veldig bra, men Baarli er helt klart toppen av kransekaken!  


Dette er det beste jeg noen gang har sett Gard Eidsvold gjøre! FOTO: Øyvind Eide

En annen som imponerer, er Gard Eidsvold! Jeg har sett ham i mange roller tidligere, men rollen som narkomane Kleggen er det beste jeg har sett ham gjøre! Han spiller så overbevisende at jeg til tider tror de har plukket opp en narkoman mann fra gata og puttet ham på scenen. 

Selvom første akt blir litt lang, tar det seg virkelig opp i andre akt, og det hele avsluttes med et skikkelig rockenummer! Forestillingen viser oss livet til de narkomane fra deres vinkel. Vi får se at de er ekte mennesker med ekte følelser, men at én feil avgjørelse kan få fatale følger. Forestillingen er troverdig, og klarer å dra fram mye humor i den tunge situasjonen de har havnet i. Etter ti års venting, er jeg glad jeg endelig fikk se Verdiløse menn, det var virkelig verdt det! Det er en viktig forestilling som fortjener de fulle salene de har hatt. Har du enda ikke sett den, har du noen få muligheter til i august, men da bør du bestille billetter nå! 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg