“Almost Nothing et forsøk på å presse vulgærmaksimalismen inn i et syltynt minimalistisk format”, står det beskrevet på Black Box teater sin hjemmeside. Det er et konsept som høres både uforståelig og ytterst spennende ut. Hva er egentlig vulgærmaksimalisme? Og hvordan kan et minimalistisk format være syltynt? Vi dro til Black Box teater for å finne det ut!
Mimikk og ansiktsuttrykk er en stor del av forestillingen. FOTO: Sveinn Fannar Johannsson
“En vulgærmaksimalisme, eller grovkunst, inspireres av det usømmelige og sterkt sanselige”, står det videre beskrevet på Black Box sin hjemmeside. Det stemmer ganske bra, for i Almost Nothing er det først og fremst det fysiske uttrykket som står i fokus. Det blir også brukt tekst fra boken Joelle Joelle av Vibeke Tandberg, men det er den menneskelige kroppen og mimikken som fanger interessen. Teksten er ute av kontekst og blir fremført av aktører som spenner kroppen så mye at det er vanskelig å få med seg hva som sies. Men dette gjør ikke noe, for det er ikke ordene som er viktig. Det er Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar sin tilstedeværelse og fysiske uttrykk som som utgjør forestillingen, og her briljerer de!
Formatet i forestillingen er som den beskrives, nemlig minimalistisk. Store scene på Black Box Teater er helt bar, foruten et teppe som ligger midt på scenen. Utrykket er også minimalistisk. Det er ingen store sekvenser av bevegelse eller høylytte stemmer, men heller blir alt gjort i det små. Når Omar setter sine føtter på teppet, er det med minimale og rykkete bevegelser. Når Vassvik skal sette seg ned, er det i et så langsomt tempo at det tar litt tid før vi registerer at han synker mer og mer. Men uttrykket er enormt. Vi ser de svetter, vi ser kroppen jobber, og vi ser ansikter som vrir seg i forskjellige grimaser. Det maksimale møter det minimalistiske, uten tvil.
En stor lodden parykk finner veien til aktørenes hoder. En rar og morsom detalj som vekker nysgjerrigheten. FOTO: Sveinn Fannar Johannsson
Musikk er en viktig del av helheten. Den går i ett med resten av stien og supplerer med rolige toner og subtile skift. Kun et sted stiger lyden så voldsomt at vi kjenner bassen vibrere i setet, men uttrykket på scenen fortsetter i sine små utførelser. Den kraftige lyden understreker bare motsetningen mellom det maksimale og minimalistiske ytterligere. Effekten blir også at vi får et litt etterlengtet brudd, for noen av bevegelsesmønstrene kunne med fordel vært kuttet litt ned på.
Dette er ikke en forestillingen jeg ville anbefalt til hvem som helst. Den krever mye tålmodighet, et åpent sinn og en interesse for det abstrakte og uforståelige. Men er du den som finner gleden i det surrealistiske og blir underholdt av de forunderlige øyeblikkene, så er Almost Nothing absolutt en forestilling verdt å se!
