Det er umulig å ikke ha Håkjerringa svømmende rundt i hodet når man forlater salen etter å ha sett forestillingen Havboka. En syv meter lang hai på havets dyp, som kan ha levd siden den franske revolusjonen. For det er nemlig dette dyret, det lengst levende virveldyret på jorda, vi skal bli kjent med på Riksteatret fredag kveld. Morten Strøksnes, forfatteren bak suksessen Havboka, har tatt med seg lesere jorda rundt, i sitt forsøk på å fange Håkjerringa i Vestfjorden – og nå er det blitt teater.
“Det er ikke ofte en østlending får se et helt ensemble med vaskekte nordlendinger”, skriver vår anmelder. FOTO: Marius Fiskum
Hålogaland teater ønsker på sine nettsider publikum velkommen til en ramsalt og rocka fortelling. Det hele starter nokså rocka i det en kar kommer inn på scenen mens han spiller gitar, etterfulgt av syv bandmedlemmer. Det viser seg at seks av dem er skuespillerne som skal ta oss med på reisen til Morten og Hugo. Trond Peter Stamsø Munch og Kristian Fr. Figenschow spiller karakterene, eller rettere sagt, forteller og synger om dem. Alle forteller de om havet. Alle kommer de med fakta om havet. Alle forteller de om Lofoten, på nordnorsk. Det er ikke ofte en østlending får se et helt ensemble med vaskekte nordlendinger og det å høre om havet på en av de vakreste dialektene vi har, gir forestillingen et løft! Litt for ofte snubles det i replikkene, noe som dessverre kan ødelegge for de fine bildene Strøksnes har illustrert.
Alle synger de om havet, på engelsk vel og merke, et språk de behersker godt. Særlig Trude Øines har en sangstemme som bærer historien om Håkjerringa godt – hun kunne stått foran tusenvis av rockere og holdt konsert etter konsert! Men for en 25-år gammel løkkajente som meg, kan hennes lårklask bli litt vel mye. Figenschow er helt klart publikums favoritt, ettersom det kommer (høflig?) humring og latter fra salen hver gang han sier noe. Selv skjønner jeg ikke hva det er de ler av. Er han egentlig standup-komiker, eller er det en “havhumor” som jeg absolutt ikke forstår? Det eneste jeg vet, er at det nesten blir litt forstyrrende at Figenschow alltid skal si replikken sin med et lurt smil. Personlig vil jeg heller trekke frem Marius Lien, som med sin lune tilstedeværelse nøytraliserer påtattheten til standup-komikeren og rockedronninga.
“Musikken gir et nødvendig avbrekk i en teksttung forestilling”, skriver vår anmelder. FOTO: Marius Fiskum
Det kan se ut til at denne gjengen, som alle prater om havet, ikke helt passer sammen. Som mitt følge sa etter forestilling, “det kunne minne litt om en gjeng billettkontrollører”. Forteller de historien om Håkjerringa fordi de har samme dialekt, eller hva er det som bringer dem sammen? Jeg må ærlig innrømme at jeg også blir litt forvirra over hva slags type teater dette er. Hovedsakelig så er det musikkteater, men samtidig også dokumentarteater, med hint av stand-up og innslag av barneteater. Det blir ikke enklere når scenen ser ut som et konsertlokale med preg av konferanse, hvor to skjermer på bakveggen viser oss hvor vakkert og brutalt havet er lengst nord. Ellers er det bare et par sorte kasser skuespillerne benytter seg av på måfå under sangnumrene. Man får heller ikke noen svar i kostymene, som på mange måter ser ut til å være deres private klær.
Jeg sitter i salen med mange spørsmål, og plutselig er Havboka over. På Hålogaland teater skulle forestillingen vare 2t og 25min, men blir i Oslo på 1,5t. Er det derfor jeg ikke skjønner slutten? Det er utfordrende å sette opp moderne romaner, og kanskje blir det ennå vanskeligere når det skal gjøres med sakprosa. Jeg og min generasjon er nok ikke den målgruppen regissør Anders T. Andersen ønsket å treffe, men det så ut til at den eldre garde likte forestillingen godt. Musikken gir et nødvendig avbrekk i en teksttung forestilling, men takket være noen merkelige regigrep kan det gi assosiasjoner til Allsang på Grensen, eller i dette tilfellet “Allsang på Skrova”. Om du har et ønske om å bli bedre kjent med Håkjerringa og Vestfjorden, tror jeg ungdommen heller bør lese boken og ta en roadtrip nordover. Om du ikke skulle ha tid – gjør som meg og drøm deg bort til mystiske Lofoten gjennom musikken og Moddis´ “Kæm va du”?.
Forestillingen Havboka er en hyllest til havet. Det er et nydelig univers som unge mennesker fra storbyen kunne hatt så mye glede av å bli dratt inn i, men som her forsvinner i fattig scenografi, snublende skuespillere og en følelse av å ha havnet på jobbfesten til onkelen min.