Helt siden 1910 har sørsamiske barn blitt sendt hjemmefra for å bo på internat og gå på skole. Til å begynne med var dette en bevisst del av fornorskningspolitikken, hvor tanken var å effektivisere undervisningen av den «uvitende og ukunnige lappiske befolkningen». Senere ble internatskolene et middel i den samiske kulturens gjenreisning. Foreldrene sendte barna sine milevis av sted for at de skulle lære samisk språk og kultur, og så dem ofte ikke igjen før i feriene. Det samme skjedde med seksårige Maria. Hun skulle begynne på Åarjel-saemiej suvle på Snåsa. Uten pappa, og uten mamma, Tjidtjie.

Marja Lisa Thomasson spiller seksåring med barnlig sjarm. FOTO: Erik Børseth

Å se det samiske gjestespillet Tjidtjie under Heddadagene er som å se en familieproduksjon. Makan til sjarmerende oppsetning. De fire aktørene er som en liten familie, som alle har hver sine oppgaver og sine formidlingsegenskaper. Mamma joiker, far spiller instrumenter, lillesøster forteller og storebror danser. Selv blir jeg mo i knærne av godt fortellerteater, så ikke rart jeg forelsker meg i formatet med en gang jeg forstår at det ikke skal spilles ut overdramatiske scener i rokokkostil, men joikes, perkusjoneres, danses og fortelles på nøkternt vis. Det er slik jeg kjenner og elsker samisk kultur: Rett på sak, og tidvis abstrakt. Det Norske Teateret har hatt en lang rekke fortellerforestillinger i det siste, hvor man ikke får for lite, og akkurat ikke for mye.

Hele forestillingen starter i mørket, scenografien er enkel og abstrahert. En boks laget i internatlaminat gulvspon som ser ut til å kunne flyttes på av skuespillerne. Et kjedelig element om man ikke kan leke med det. Men det kan man, og det gjør aktørene etterhvert også. For hele forestillingen er full av lek. Faktisk lek, som barn ville ønsket å være med på om de hadde blitt invitert opp på scenen; Lassokasting hvor man prøver fange en kjekk samtidsdanser som spiller reinkalv. Løpe i ring og leke sisten med en kjekk samtidsdanser som spiller ut dine egne følelser. Klatre på bokser med en kjekk samtidsdanser som spiller lekekamerat og flere komplekse følelser. Det hele er gjort til et løpende, lekende fortellermarathon. Aktørene blir faktisk slitne, noe som fikk meg til å ville være med i valsen og leke. Et utrolig smart grep. For veldig få i norsk historie har «vært med å leke» med disse barna eller involvert seg i de historiene som fortelles her. Tvert imot. Og nå sitter vi på kanten av setene våre og ber om å få prøve og leke med aktørene på scenen. Det får vi ikke lov til, fordi det ikke er våre historier å fortelle eller våre leker å leke. 

Den enkle scenografien forsterkes av leken som foregår på scenen. FOTO: Erik Børseth

Tjidtjie (mor)

Fra mørket hører vi joik med etterklang og fylde, samt en stemme som er jævlig klar over hva hun vil formidle. Det er åpningsnummeret. Joiken kommer igjen, og supplerer alle kritiske øyeblikk i fortellingen. Charlotte Kappfjell er strålende tilbakelent og vandrer gjennom forestillingen som et slags overnaturlig vesen av klang. 

Aehtjie (far)

Sammen med joiken leverer Tor Haugerud oss perkusjon fra klokkespill, trommer og ørsmå instrumenter som man ikke ser hva er. Sammen skaper Tjidtjie og Aehtjie det musiske bakteppet til Maria sine minner om barndommen. De klarer på en eller annen måte å gjøre det tungt når det trengs og lettspiselig når vi har fått nok av det dystre.

Maria spilles av skuespiller Marja Lisa Thomasson. Hun skriver ut samiske og norske gloser om hverandre. Hun ber bønn og avslutter med «forbanna inni Satans helvete, Amen». Vi blir redde, men så går hun tilbake til å være søt og forfjamset liten seksåring på internat. At det skremmende og barnlig sjarmerende ligger så tett, er noe av det som gjør denne forestillingen både utrolig underholdende og alvorlig. Fortellerstemmen til Maria geleider oss humoristisk og trygt gjennom en ellers litt hyperaktiv forestilling. Uten den hadde vi muligens følt oss som barnehage-onkler og -tanter med søvnunderskudd.

Miesie (Kalven)

Med alt fra følelsesforklarende dans til løping i sirkler, klarer Erlend Audestad Danielsen å si veldig mye uten å si ett eneste ord. Og han bare dukker opp fra starten av. Det er ingen som introduserer han. Selvfølgelig skal vi ha en danser på scenen hele tiden, enten han tar mye plass med lekeslossing og kunsterisk vandalisering av scenografien, eller om han tar liten plass ved å gjemme seg i tomrom og krype seg skjelvende sammen til trøst fra Maria. Alle kan få lov til å gjøre akkurat det de vil på scenen, fordi de har en såpass klar forståelse av hva de formidler hver for seg.

Deilig og behagelig å se på, ta med familien din!