Lisa Lie presenterer i Uår av Terje Vigen en parafrase over Ibsens episke dikt fra 1862. Scenen er satt til en liten grotte i Sørlandets fjæresteiner, og temaer som sult, sykdom, naturkatastrofer og menneskets desperasjon etter å bli elsket brytes opp og blandes sammen i dette gjestespillet fra Trøndelag teater og Nordland teater.
Humor blandes med de alvorlige temaene i denne forestillingen. FOTO: Vigdis Haugtrø
Jeg vil trekke frem teksten som mesterverket i denne teaterforestillingen. Med utgangspunkt i Ibsens dikt har Lie klart å skape en moderne tekst som leker med språklige referanser. Hun snur og vender på Rorbua-sitater samtidig som hun lar den alvorlige tematikken stå i fokus. Publikum ler og koser seg på tross av all angsten i stykket, som er gjennomgående gjennom hele forestillingen. Både teksten og forestillingen har et repetitivt preg. Uro utvikler seg til bekymring som igjen gir stafettpinnen videre til angsten og det totale forfall som deretter vender tilbake til uro, som igjen utvikler seg til bekymring osv. Sammen med den eskalerende angsten i forestillingen, blandes rollene sammen slik at man som publikum også blir totalt forvirret og dratt inn i det totale forfall som utspilles.
Forestillingen akkompagneres av umotiverte kollasjer av musikk som dessverre ikke tillegger tekst og skuespill noen ekstra dimensjon. Musikken er satt som en tydelig kontrast til det mørke temaet i forestillingen med sine lette og lekende barokktemaer sammenblandet med norske viser, men for meg står den i grunnen mest i veien.
Det er en fordel å ha lest diktet Terje Vigen før man ser forestillingen, anbefaler vår anmelder. FOTO: Vigdis Haugtrø
De siste 30 minuttene av forestillingen oppleves som noe overflødige. Skuespillerne begynner å bli slitne og det tilføres ikke lenger noen nye dimensjoner. Forestillingen hadde nytt godt av å raffineres og kortes noe ned. Jeg blir likevel sittende og lure på om dette er et av angstens virkemidler? Kanskje er det meningen at forestillingen skal være 30 minutter for lang slik at angstens ubehageligheter virkelig blir understreket?
For å få maksimalt ut av forestillingen er det en stor fordel å ha lest Ibsens dikt i tillegg til å ha grunnleggende kunnskap om Norges situasjon rundt 1860-tallet. Vi var et fattig land, og Napoleonskriger og kornblokade med påfølgende hungersnød gjorde livssituasjonen veldig vanskelig. Man la skylda for elendigheten over på andre nasjoner, noe som gjorde at angst og forfall stod i førersetet.
Jeg opplever forestillingen som absurd og noe forvirrende, men samtidig også veldig virkningsfull. For å sitere teaterfølget mitt: «Jeg hater og elsker denne forestillingen på samme tid». Jeg blir utfordret, og det er en forestilling jeg vil ha i tankene i lang tid fremover, så det er absolutt verdt å få med seg kveldens visning av Uår av Terje Vigen!