Heddadagene: Hamlets pappa er et spøkelse

Stykket Hamlet skrevet av William Shakespeare er en tragedie (en veldig trist historie) som inneholder 4000 linjer. Om du skal sette deg ned å høre på en hel gjennomlesing blir det fort en forestilling på over 4 timer. Det er det ingen småbarnsforeldre, ungdommer eller noen andre i hele verden som har tid til lenger. Gå da heller å se Hamlets pappa er et spøkelse. Den varer en time, fordi de har tatt bort de fleste ordene.


Full kamp! f.v. Jonas Delerud og Elisabeth Topp FOTO: Arild Moen

Tittel: Hamlets pappa er et spøkelse
Basert på: Hamlet av William Shakespeare
Tid og sted: Trikkestallen, Oslo Nye Teater, 15. juni 2018
Gjestespill fra: Teatret vårt
Regi: Martin Rosengardten                Scenografi og kostyme: Marika Åkerblom             Lysdesign: Jonas PA Fuglseth
Medvirkende: Jonas Delerud og Elisabet Topp
Anmelder: Ole Petter Ribe

Ettersom Trikkestallen er kjent som et sted for barneteater, kan man vel forvente å føle seg litt utafor om man kommer uten barn og har bikka 9 år for lenge siden. Men, ser man forbi denne sosiale barrieren, har du en utrolig morsom og kanskje litt nostalgisk fredagsopplevelse i vente. Jeg kan si det med en gang, jeg syns alle ungdommer burde ta turen hit for en sykt hyggelig teateropplevelse om alt det som er både sårt og trygt fra barndommen. Ta et edruelig vorspiel her. Da får dere en del å mimre om utover kvelden.

Ofelia møter oss med Ikeapose og Kung Fu Panda i gangen. Hun spilles av Elisabet Topp, som jo er en håndfull. Veldig barneteater, med mye… Ja , bare mye av alt. Veldig enkelt å relatere seg til alle som hadde mark i rumpa på skolen, men litt vel mye for mange andre. Jeg er for eksempel selv ikke veldig fan av skrikende skuespillere. Hun tar oss inn på gutterommet til Hamlet, spilt av Jonas Delerud og tidvis Ole Brumm. Han har akkurat mistet faren sin, og har derfor blitt emo-kidden Hamlet. En liten sensitiv gutt som sitter på rommet sitt å klekker planer om mord og konspirasjonsteorier. Igjen ganske mulig å relatere seg til, for andre. Når de to karakterene først kommer sammen, som for øvrig er de eneste som holder forestillingen i gang med alle dukkene og bamsene og actionfigurene sine, så er det herlig Bad-Cop-Good-Cop-dynamikk som oppstår på scenen. Vi blir tatt med dypt ned i mørket og opp igjen i tide og utide. Det er galgenhumor for de minste. Her har regissør Martin Rosengardten myndiggjort barnepublikummet sitt ved å ikke legge rosa tyll på Døden. En unge satt igjen å gråt fordi bestemoren hennes hadde død nylig, og Hamlet var da sterk kost. Det er teater det.


Elisabet Topp er en håndfull av en skuespiller. ​FOTO: Arild Moen

Nå har jeg akkurat sett en del nytolkninger av gamle klassikere som Don Quijote og Don Giovanni og alle de andre Don-ene, og jeg må si at de «fritt tolkede» jo ofte ikke handler så mye om originalfortellingen, som den benytter seg av rammefortellinger som symboliserer eller manifesterer de gamle åndene fra slagerne. Men i Hamlet er faktisk Hamlet Hamlet, på gutterommet sitt i 2018, men like så mye Hamlet fra råtne Danmark på 1600-tallet. Og selv om Ofelia og Hamlet bare lekekonspirerer og lekemyrder og skaper lekeintriger og lekebegravelser er det like sannferdig for dem, som en hvilken som helst litterær virkelighet. Det mest ekte øyeblikket er når denne leken plutselig forklares som prokrastinering fra Hamlets sorg over faren. Hele forestillingen er verdt dette øyeblikket i seg selv.

Dobbeltmålgruppen har de truffet, som alle andre godt skrevne barneshow på TV. Ser du for eksempel Svampebob eller Mummitrollet om igjen finner du en rekke skjulte skatter kun for voksne. Det er komplekst å konstruere en forestilling med tanke på disse to målgruppene. Det Barneteatret Vårt har gjort spesielt bra, er å ikke legge så mye forskjell på gruppene i utgangspunktet. Da treffer flere av poengene både barna og foreldrene deres. Jeg smilte faktisk av gode, og ikke så rent sjeldent skikkelig hysteriske poenger. Og ikke på den sympatiske måten foreldre gjør, når de tenker at noe er morsomt for barna. Nei, genuin teaterreaksjon der altså.



Hamlets pappa er et spøkelse er genuint morsomt. ​FOTO: Arild Moen

Dette er en forestilling hvor man kan lære mye om hvordan vi mennesker prater om alvorlige tematikker. Det kan gjøres på en selvpleiende, medynkelig måte som ofte stagnerer, eller ved hjelp av en kreativ, pedagogisk dialog der alle følelser får fritt spillerom. Jeg undret meg i starten, lo i midten og gråt på slutten av denne forestillingen. Akkurat på samme måte som da jeg så den originale Hamlet første gang.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg