Det kinesiske kompaniet TAO Dance Theater har turnert i over 40 land, og i disse dager dansens forestillingene 6 og 7 på hovedscenen på Dansens Hus. Vi tok turen og fikk oppleve asiatisk minimalisme i form av første og andre del av Tao Yes Straight Line Triology. Resultatet både imponerer og splitter.
Der dansens på rett linje, stramt og polert. FOTO: Duan Ni
Hovedscenen på Dansens Hus er bekmørk og stille. Det finnes nok ingen sal i Oslo som kan bli like helsvart som denne. Ikke ett eneste punkt å feste blikket på. Intense strykertoner fyller gradvis det mørke rommet, og etterhvert kan vi skimte et svakt, svakt lys på scenegulvet. Det pulserer og skifter regning, på samme måte som musikken. I det dunkle lyset kan vi glimte skikkelser. Seks dansere på rekke, i bølgende synkron koreografi. Som en egen organisme, som en ryggrad i bevegelse. Forestillingen er såvidt i gang og jeg er fengslet.
Det beste ordet for å beskrive opplevelsen av 6, kan bare være “fengslende”. Musikken maler på uten stans, og øker i både volum og intensitet, helt på grensen til det utmattende. Lyset følger den samme intensiteten og beveger seg fra side til side i en pulserende takt. Også den i en evigvarende loop. Elementene danner en spesiell atmosfære i rommet. Det er påtrengende og forlokkende på samme tid. Yes koreografi og kompaniets utførelse glir sømløst inn i dette universet.
Som en ryggrad, sterk og mektig. FOTO: Tao Ye
Med ryggraden som utgangspunkt, er bevegelsesmønsteret dynamisk og originalt. Som tittelen på triologien tilsier, står danserne på rekke. De beveger seg som én, med en enorm presisjon, og ser påfallende like ut. Like kroppsfasonger, kort hår, identiske kostymer, nøytrale ansikter. Dette er ikke individer, dette er et kollektivt kunstverk. Det synkrone i bevegelse og uttrykk er imponerende. I samsvar med musikk og lys, maler også dansen på i en evigvarende rytme, full av intrikate, unike og hurtige bevegelser. At danserne makter å gjennomføre det hele uten et eneste feilskjær, tyder på en enorm disiplin, og et voldsomt forarbeid. Applausen blir i så måte en manifestering av denne disiplinen, og også et bilde på det kollektive kunstverket. Danserne beholder sitt uttrykksløse ansikt, og går militant fram for å bukke. Stadig like synkront. Det er ikke rom for personlige følelser i et slikt verk.
Etter første del er jeg sliten. Opplevelsen av akten kan nesten beskrives som en transe. Jeg lot øynene hvile på den bølgende organismen av dansere og musikken fylle hodet. Jeg var fengslet i vel 20 minutter. Så måtte hodet ha en liten pause, og jeg forsvant vekk fra det intense universet på scenen og inn i mine egne tanker. 35 minutter er i lengste laget, og det bikket dessverre over i utmattelse mot slutten. En liten pause senere har vi fått pusten tilbake og er klare for 7. Mørket sluker igjen salen, men ikke før vi har blitt vant til det, skrus flombelysningen på. Danserne står igjen på rekke, denne gangen i hvitt, på et hvitt gulv. Det er helt stille, og danserne begynner på nytt med sin flytende koreografi. Det er noe skuffende å bli servert det samme som før pausen må jeg innrømme, og med danserne så blottstilte uteblir følelsen av kollektiv og organisme. Jeg fengsles ikke. I denne delen er musikken fjernet, til fordel for dansernes egne stemmer. Det er til en viss grad et spennende valg, men oppleves mest av alt som et element som gjør meg mer bevisst på det som skjer. Jeg sanser ikke lenger, men fokuserer på kroppene, på ansiktet, på svetten, på pusten. Jeg ser dem som dansere, og kunstverket forsvinner. Jeg tenker mer enn jeg føler.
6 & 7 er et verk ulikt alt annet jeg har sett på norske scener, det i seg selv er spennende. Selv om opplevelsen er splittet, mellom det fantastiske og det utmattende.