Macbeth

Det serveres svik, grådighet og død på Scene 2 når Macbeth inntar Det Norske Teatret. Macbeth, også kalt «Det skotske stykket», er et av Shakespeares mest kjente og spilte stykker. Nå blir tragedien kledd i ny drakt og Teaterungdom måtte selvfølgelig få den med seg.

Med heksene i bakgrunnen fortviler Macbeth over sin egen undergang. FOTO: Erika Hebbert

Tittel: Macbeth
Av: William Shakespeare.       Oversatt av: Edvard Hoem
Hvor og når: Det Norske Teatret, Scene 2. Tirsdag 4. sept. 
Regi: Peer Perez Øian 
Med: Preben Hodneland, Ingeborg S. Raustøl, Gard Skagestad, Frode Winther, Joachim Rafaelsen, Per Schaanning, Amell Basic, Petter Winther. Øyvin Berven, Peiman Azizpour, Mari Charlotte Soland, Paula Meriles og Linnea Svinndal
Koreografi: Magnus Myhr         Lysdesign: Kyrre Heldal Karlsen 
Dramaturgi: Anders Hasmo og Mathilde Holdhus 
Scenografi og kostyme: Etienne Pluss 
Musikk: Ole Alexander Halstensgård, Tore Ylvisåker og Ole Henrik Moe
Kommende forestillinger: Spiller frem til 18. desember 2018
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Hærfører Macbeth har nettopp seiret i kamp mot irer og nordmenn. Han har kjempet for sitt land og sin kjære frende Duncan, kongen av Skottland. På slagmarken møter han tre hekser som forteller at han vil få et jarledømme. De forteller at han vil bli konge av Skottland. Bare noen timer senere når Macbeth har vendt hjem, blir han utnevnt til jarl av Cawdor. Betyr det at heksene snakket sant, vil han også bli konge? Denne spådommen blir Macbeth sin undergang. Hans ambisiøse hustru, Lady Macbeth, skyr ingen midler for å få dronningtittelen, og sakte men sikkert samler det seg en sti av lik på deres vei til makten.

Det Norske Teatret har bevist at de ikke er redde for å sette opp de store verkene til Shakespeare. Med titler som Hamlet og Romeo og Julie bak seg, så var det bare snakk om tid før Macbeth fant sin plass i rekken. Det er veteran Peer Perez Øian som står for regien på stykket som har blitt tolket og analysert gang på gang. Det er et stort ansvar å bære, men Øian og ensemblet får det til. De gir historien den formen den trenger, hvor tekst og tematikk står i fokus fremfor handling. Det er ordene som belyser menneskets intensjoner og motivasjoner. Slik forstår vi karakterene. 

Ekteparet Macbeth velger en blodig sti på veien til makten. FOTO: Erika Hebbert

Preben Hodneland gjør en sterk prestasjon som Macbeth. Han balanserer perfekt de mange nyansene i karakteren, fra den lojale tjeneren til kongen, til den økende maktsyken som kommer av heksenes spådom. Hans reise fra ærlig mann til morder og tyrann er troverdig, og vi sørger når den sympatiske mannen krysser grensen og blir stykkets skurk. Ingeborg Sundrehagen Raustøl imponerer som Lady Macbeth. Hennes spill er mindre utagerende enn hennes motpart, noe som kler relasjonen. Hennes spill inviterer til sympati, men i bunn og grunn er det henne som driver Macbeth videre i sin grådighet. Vi ønsker å like både henne og Macbeth, men vi må til slutt innse at slaget er tapt. Ord og handlinger dømmer dem, og de får begge sin straff til slutt.

De andre mannlige skuespillerne trer ut og inn av forskjellige roller. I skotskrutete dresser marsjerer de langs handlingen og fører beretningen videre. Et par av disse klarer dessverre ikke å gi teksten den diksjonen den krever, og ofte blir ordene borte i uklar tale og slapp replikkføring. Det stopper flyten og skaper brudd i historien. Ettersom teksten er det som leder historien videre er dette veldig synd, da mange nok detter ut av handlingen som en konsekvens. De tre heksene er stadig å se i bakgrunnen, kledd i hvite tyll-skjørt og med glatte hoder. De vrir seg rundt til mystiske melodier, og stemmene deres er forvridde og utenomjordiske. Det er en kul effekt og veldig virkningsfullt. De blir noe opphøyd og forunderlig – både mennesker og ikke-mennesker på samme tid.


Ingeborg S. Raustøl briljerer som den slu Lady Macbeth. FOTO: Erika Hebbert

Scenografien følger ideen om tekst i fokus. Den er skarp, hard og naken og konturene blir gjort synlig av sterk belysning. Bak henger det et oppstrimlet forheng som gjør lite for å skjule det som skjer i rommet. Alt er blottlagt. Forræderiet, sammensvergelsen og planleggingen kan ikke gjemmes, de er rett og slett for store. Det dunkle lyset skaper skygger som forsterker den dystre fortellingen. Musikken er skreddersydd til stykket og ligger som et kontinuerlig lydbilde på handlingen. Stemningen blir satt fra første stund og vrir seg rundt ord og aksjon til siste slutt. Det er et mesterverk i seg selv.

Macbeth er vel verdt turen til Det Norske Teatret, men Shakespeares tunge tekster er ikke for alle. Jeg tror de aller fleste har kommet over Shakespeare på et eller annet vis tidligere og har gjort seg opp en mening om hva de synes. Er du den som liker hans verk, så anbefaler jeg Macbeth på det sterkeste. Synes du det blir for mye tekst og for lite handling, så vil det nok være best å se noe annet. Er du den som ennå ikke har gjort deg noe bekjentskap med Shakespeare, så er Macbeth helt klart et godt sted å starte!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg