Under årets Ibsenfestival er det to Peer Gynt på plakaten. Den ene fransk, den andre svensk. På Det Norske Teatret står Toralv Maurstad i tittelrollen. Det er ingen tvil om at denne klassikeren har tålt tidens tann, og stadig anses som både aktuell og viktig på den nasjonale og internasjonale teaterscenen. Kungliga Dramatiska Teatern, oftest kalt Dramaten, er Sveriges nasjonale teaterscene. Deres tolkning av Peer er mørkere og mer menneskelig enn noen sinne. Dramaten klarer kunststykket å skape en ny Peer.
Erik Ehn gir oss en ekte Peer av kjøtt og blod, full av nyanser og indre demoner. FOTO: Sören Vilks
Du trenger ikke kjenne historien inn og ut eller ha sett tjue ulike oppsetninger, men du vet nok hvem Peer Gynt er. Du har kanskje hørt at han er en dranker, en ladiesman, en dårlig sønn og en løgner. Han er alle disse tingene, men i kveld er Peer også en såret mann, en mann med sterke følelser og indre demoner. Peer er en mann av kjøtt og blod som lider og pines av sine egne destruktive tanker og handlinger. Han vet det ikke selv, for han jakter stadig sin egen kjerne, men Peer er nåtidens mann. Han er det moderne mennesket. I Dramatens oppsetning kommer dette fram på en måte jeg aldri har sett før.
Det har mye med hovedrolleinnehaver Erik Ehn å gjøre. I 2,5 timer vrenger Ehn nærmest ut sjelen sin for oss fra en pidestall på forscenen. Bak han dreier en minimalistisk og poetisk scenografi bestående av titalls stålsøyler. En evigvarende dur av musikk legger seg mellom søylene. Det er dunkelt og dystert. Ehn står midt i det og gir oss alle de vonde og nyanserte følelsene. Han er full av svette og blod og roper av all kraft. “Solveig!”. Det er et rørende bilde å se de to kvinnene, Solveig og Mor Åse, gå gjennom skogen av søyler på jakt etter sin kjære gutt. Deres håp og tro på den fortapte Peer er sterk i denne oppsetningen. For Peer er ikke bare dum, full og stormannsgal, han er tyrannisert og spaltet av sine egne tanker. Ved å stille Peer helt avkledd og sårbar, alene framme på scenen, blir nettopp dette indre kaoset så synlig. Han kan ikke rømme fra det som kommer hans vei. Vi vet fortsatt ikke om alt er oppspinn, om Peer lyver, men han får ikke fred… Og på samme måte som de to kvinnene, vil vi at han skal få det!
Med enkle midler skaper scenograf Olaf Altmann et vakkert og effektfult landskap rundt karakterene. Her med Stina Ekblad som Mor Åse. FOTO: Sören Vilks
Dette er ikke en forestilling med mye tant og fjas. Dette er en brutal versjon av Peer Gynt, som i stor grad fokuserer på hans psykiske pinsel. Nettopp av den grunn er Dramatens versjon så enestående. Gjennom Ehns makeløse prestasjon blir Peer mennskelig for oss. Anitra, Dovregubben, Bøygen og de andre karakterene er karikerte og groteske. De bryter seg inn til Peer på hans pidestall og skaper kaos. Stemningen som oppstår i forestillingen gir meg assosiasjoner til filmer som Requiem for a dream og Moulin Rouge. Midt i det onde og makabre, står et plaget og trett menneske. I dette tilfelle er det den velkjente Peer. Jeg sitter ytterst på stolsetet og følger hans kamp for å finne fram til seg selv, og slippe fri fra demonene.
Dramatens Peer Gynt er et solid stykke teaterarbeid. Det er profesjonelt fra start til slutt, helt uten glipper. Produksjonen er sømløs, vakker og sterk, og byr på fantastiske skuespillerprestasjoner. Det er ikke noe å sette fingeren på her. Dette er en av de beste forestillingene jeg har sett.
