Det er tid for internasjonalt teater, og det er tid for det mange i salen har ventet på, nemlig vinneren av den internasjonale Ibsenprisen. Den sveitsiske regissøren Christoph Marthaler er på besøk med forestillingen Kjente følelser, Blandede Fjes, etter å ha mottatt pris og 2,5 millioner fra Kulturdepartementet. Marthaler skal under prisutdelingen ha brukt ordene “togetherness” og “foolishness”, som blir en ganske god pekepinn på hva det er vi får se på Nationaltheatret søndag kveld.
Hele 13 (!) aktører medvirker i Marthalers festivalforestilling Kjente følelser, blandende fjes. FOTO: Walter Mair
Vi er et sted som kan minne om en institusjon. For det ser litt ut som om et sykehus, eller en skole, eller et gamlehjem, eller en svær spisestue, eller hva er det egentlig? Det er visst et museum. Scenograf og kostymedesigner Anna Viebrock har tatt utgangspunkt i det sveitsiske Kunstmuseet i Basel. Her ser vi også en gammel heis, som skal bli roten til både humor og overraskelser i løpet av de nesten 2,5 timene publikum blir sittende i salen.
Første del av forestillingen går ut på å introdusere alle 13 (!) som skal stå på scenen. Markthaler skaper allerede her en togetherness, da det virkelig er en salig miks av skuespillere, operasangere, dansere, dirigenter og skuespillere fra hele Europa. Jeg vil trekke frem franske Marc Bodnar som den mest uforglemmelige av dem. Han fungerer som en slags museumsansatt som presenterer og plasserer alle kunstverkene rundt omkring i det store rommet. Alle utøverne blir nemlig trillet inn hver for seg, pakket inn i bokser og plast. Som om man henter frem antikke verk til en ny utstilling. Og hvis jeg har forstått det riktig, er mange av skuespillerne og det vi får se i starten, gamle roller som Marthaler har satt opp tidligere.
Skuespiller Sophie Rois portretterer en av de mange sære og morsomme karakterene i forestillingen. FOTO: Walter Mair
Det er komisk fra start til slutt på hovedscenen. I publikum er det en konstant humring. Blant annet setter vi nesten hjertet i halsen før vi så bryter ut i latter av Altea Garrido. I det danserinnen, iført gullkjole, skal til å forlate rommet, ut den gigantiske dobbeltdøren, vender hun raskt og smetter inn gjennom et lite “serveringsvindu”. Det er nettopp slike overraskende vendinger som kommer igjen og igjen, og som gir forestillingen sitt særpreg. Det er virkelig mye tull inne på museet! Samtidig er sang og musikk tungtveiende. De har med seg én fast og én sporadisk pianist, som bidrar stort til det musikalske. Det er virkelig helt nydelig.
Marthaler er kjent for sin bruk av musikk og sang, og her er det klassisk musikk og opera vi i aller størst grad får høre. Det er nemlig en forestilling av få ord – heldigvis for det norske publikummet. Selv kan jeg tysk, og slipper å vende blikket opp mot oversettelsen. Men når jeg først er inne på det, synes jeg at oversettelsene er nokså upresise de gangene jeg tar en titt. Jeg velger å tro at dette ikke er det viktigste for forestillingen. Her handler det heller om å være med på tankegangen om at alt kan skje. Kanskje det er en slags kommentar på at man i kunsten bør prøve ut alt før man vet hva som er riktig?
I denne oppsetningen står to pianister for et vakkert og klassisk lydbilde. FOTO: Walter Mair
Jeg tror Marthaler gir Nationaltheatret noen viktige beskjeder med Kjente Følelser, Blandede Fjes. For det første at vi ikke må glemme det man har laget tidligere. når man lager noe nytt. For det andre trenger ikke teater å være så seriøst hele tiden. Og sist men ikke minst, at teater er en arena der de beste resultatene kommer med en allsidig produksjon, som igjen gir et allsidig publikum.
For å oppsummere: Dette er en veldig fin og behagelig forestilling. Fargene, stemmene, formasjonene og musikken flyter sammen og skaper en helhet i det absurde. Samtidig er det nok et litt bransjetungt publikum i salen denne kvelden. Om et yngre publikum ville fått så mye ut av det er jeg usikker på, men jeg tror absolutt at et uhøytidlig, komisk og mindre teksttungt teater vil appellere til vår generasjon. Jeg synes Marthaler fortjener sin pris, som kanskje ikke er så overraskende sett hans lange karriere i teaterhovedstaden Berlin. Men også fra vårt ståsted – vi som er unge og ukjente med hans tidligere verk.