Jeg vet ikke helt hva det er jeg går til fredag kveld på Nationaltheatret, men det er visst Rap vs. Ibsen. Det er et møte mellom hiphopscenen og teater. En kreativ kollisjon med lav terskel, høyt nivå og laidback stemning, en kombinasjon jeg kunne ønske man så mer av i teateret. Kl.19 skjer det noe jeg ikke har sett før, nemlig pop-up-teater. Her skjer det så mye på kort tid, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Det jeg kan si er at de fem utøverne vi får se ute på asfalten foran teatret, får tilskuernes hjerter til å banke og hjernen til å jobbe raskere og raskere. Asfaltpuls forteller oss korte historier om unge skjebner vi helst skulle vært foruten. Og teksten, dere. Teksten er så vanvittig god! Og artikulasjonen, energien og tilstedeværelsen kan jeg med hånden på hjertet si at slår det meste jeg har sett på institusjonsteatrene før.​

Årets samlebilde for SPKRBOX viser et bredt program.

Når den intensive forestillingen har lagt seg litt, skal vi opp i publikumsfoajeen og se produktet av rapperes samarbeid med husets skuespillere. Son of Light og Håkon Ramstad, Maria «Lotus» Karlsen og Andrea Bræin Hovig, Pats Nichols og Iselin Shumba har på hver sin måte tolket rap-tekstene til de respektive rapperne og Ibsentekster som Brand, Terje Vigen og Ved Havet. Jeg vet ikke helt jeg. Det er jo underholdende og fint, men ikke noe banebrytende. Og det oppstår situasjoner der det overspilles voldsomt og kleinheten er til å ta og føle på. Derfor blir den sjarmerende slampoeten Sofia Knudsen Estifanos, kveldens konferansier, og den ekstremt begavede beatboxeren Beatur, det store høydepunktet i foajeen denne kvelden.

Gjengen i forestillingen Asfaltpuls, med regissør Mine Nilay Yalcin i midten. FOTO: Kamilla Skallerud 

Men en viktig ting må påpekes: hvor er de som utgjør 30% av samfunnet, hvor er skuespillere med minoritetsbakgrunn, spør Iselin Shumba, og jeg som tilskuer lurer på når skal en litt mer troverdig gjenspeiling av samfunnet vise seg i salen? Blendahvitt blir som regel konklusjonen etter en liten scann av det typisk norske teaterpublikummet. Denne kvelden på National er faktisk den første hvor jeg kan se variasjonen av etnisiteter vi har her til lands. SPKRBOX-administrasjonen har derfor fått til noe viktig, hiphopen som inngang er en god start for å inkludere flere, særlig de unge. Jeg mener hiphop har det teater bør ha mer av: det er lekent, uhøytidelig, viktig og ekte. Jeg synes rett og slett hiphop gjør teater bedre. Så gi plass. Hvis ikke dette er en veiviser for hvordan teateret bør bli, da har vi misforstått noe.

Så for å oppsummere: Asfaltpuls er så absolutt noe ungdom i alle kriker og kroker bør få med seg. For Asfaltpuls er lav terskel, høyt nivå og laidback stemning. Mer av dette! Jeg tror likevel Rap+Ibsen i publikumsfoajeen ikke er helt representativt for det SPKRBOX vil være. Dette skal være en kollisjon, men i kveld er de bak rattet litt for etablerte, med noen gråe hår her og der, som er litt for snille, og har støtfangere som ikke får fanget opp det ville og ungdommelige jeg trodde SPKRBOX var. Jeg synes virkelig det er synd jeg ikke har fått med meg tidligere festivaler. For om Rap+Ibsen kunne hatt mer nysgjerrig og oppløftende ungdom ville saken vært en helt annen!