Det er tid for Ibsen igjen, men ikke slik du kjenner ham. Ungdomsverket Hærmennene på Helgeland er forvandlet til en postapokalyptisk thriller, med en kompleks og fryktløs kvinneskikkelse i sentrum. Det er ikke lenger vikingetid for Hjørdis og de andre, det er brutal og dystopisk framtid. Det setter en støkk i oss.
Kjersti Tveterås gjør en formidabel jobb i å framstille den fryktløse og komplekse Fjørdis. FOTO: Øyvind Eide
Hvis du ikke har vært i Malersalen før, kan det best beskrives som en intim affære. Det er 60 klappstoler i det knøttlille amfiet og scenen ligner mer på, ja, et medium stort rom. What you see is what you get. For anledningen er veggene halvveis gusjegrønne, halvveis svarte, ganske lite forseggjort. Et par like gusjegrønne plastikkstoler ligger på gulvet. Det står noen morkne trær der og et falleferdig piano. Helgeland er tydeligvis ikke et fresht sted. I en plutselig black og med en lyd som får de fleste til å hoppe i stolen, kommer ensemblet inn på scenen. Et stillbilde kommer sakte til syne i det dunkle lyset, men avbrytes av den samme overrumplende lyden og bekmørket. Sekvensen repeteres et par ganger, med nye stillbilder. Det er irriterende å kveppe hver eneste gang, men lyden kommer stadig brått på og vi klarer ikke unngå det. Det oppstår litt nervøs latter i salen.
Det er få kjedelige øyeblikk i forestillingen, mye på grunn av stødige og underholdende skuespillere som Erland Bakker og Heidi Goldmann. FOTO: Øyvind Eide
Det er spennende å befinne seg i det litt ekle og dystopiske universet. Det visuelle uttrykket gir karakterene en ekstra dimensjon, og er med på å skape en helt ny ramme for Ibsens forviklingsdrama. Kostymeringen framhever de stereotypiske karaktertrekkene til hver enkelt, som store tøfler på “tøffelhelten” og brede skuldre på “han bredskuldra”. Det underbygger den teatrale formen i forestillingen ytterligere. Arbo går ikke den subtile vei… Dette er direkte og særdeles underholdende teater! Karakterene er typiske og jobber hele tiden med rekvisitter og konkrete fysiske handlinger. Ibsens språk er erstattet med det moderne og muntlige. Scenene avsluttes stadig med den tilbakevendende blacken. Arbo har tenkt seg langt bort fra den klassiske framstillingen av Ibsen. Vi er ikke flue på veggen i et kammerspill. Dette er in your face!
Jeg har ikke noe kjennskap til Hærmennene på Helgeland fra før av, men forstår ganske raskt at vi har med vikingtid, ære og kjærlighet å gjøre. Allikevel oppleves det ikke som verken gammeldags eller irrelevant. Arbo klarer med sine grep å gjøre det aktuelt og underholdende for oss, men den største rosen skal ensemblet ha, for sine skuespillerprestasjoner. Den intime atmosfæren i Malersalen gir de få skjulesteder. De må stå i universet og levere hvert eneste sekund. Sett bort i fra én overflødig karakter, som faller litt igjennom for min del, leverer de virkelig varene! Ensemblet viser stor komisk styrke og fordyper seg i den teatrale spillestilen. Vi ler av dem og vi føler faktisk med dem, tross neonlys, den fjerne virkeligheten, skulderpads, tøfler og den forbaska høye lyden vi skvetter sånn av. Vi lar oss rive med, inn i deres verden. Spesielt lar jeg meg henrive av Frøydis.
Kjersti Tveterås spiller Frøydis på en måte som gjør henne til den sterkeste Ibsenkvinnen på lenge. Hun er en mash-up av dem alle, av Nora, Hedvig, Hedda. Arbo gir oss til og med små hint om dette underveis i forestillingen. Kjenner du Ibsen godt, må du følge nøye med! Men du behøver ikke være en teaterviter for å se at Frøydis er en sterk og kompleks kvinne. Tveterås gjør det helt klar for oss: Frøydis er modig og tøff, men også full av motstridende følelser og frustrasjon over sin egen virkelighet. Hærmennene på Helgeland handler, ironisk nok, mest av alt om hærkvinnen. Hun er en interessant figur, som vi elsker og hater, og som vi til slutt må se lide. Det er nesten som en Romeo og Julie fra viktingetiden, satt på speed i en dystopisk framtid. Og merkelig nok digger vi det!
Arbos Hærmennene på Helgeland er Ibsen for deg som tenker Ibsen er kjedelig. Og det er Ibsen for deg som kjenner Ibsen. Forestillingen utfordrer begge på hver sin måte og gjør det interessant for alle som tør å tar turen opp i Malersalen. Denne thrilleren er både morsom og vakker!
