Vi kommer inn i scenerommet hvor skuespillerne selv ber oss om å sette oss ned på grønne matter. Rommet minner om en skog, med fluesopp, grønt dekke og et strikket fuglehus, som det henger flere strikkede luer på en snor over. Skuespillerne forbereder publikum ved å fortelle hvor de kommer til å bevege seg i rommet, så begynner fortellingen om Kasper og Kjempen.
Lille Kasper og den store Kjempen FOTO: hentet fra Akershus Teaters facebookevent
Forestillingen er basert på en bok av den tyske barnebokforfatteren Janosch. Vi møter Kasper; en liten dukkegutt, som bor i fuglehuset. Han har sju forskjellige luer, som han tar på seg når han er i ulike sinnsstemninger. Han tar på seg den gule lua når han leter etter en idé og den himmelblå når han har kommet på en. I dag forsøker han å tenke ut en lur idé for hvordan han kan lure Kjempen, slik at han skal klare å komme seg gjennom skogen uten å bli spist.
Plottet er veldig enkelt, kanskje for enkelt, selv om forestillingen er beregnet for barn fra tre år og oppover. Min opplevelse er at det står for lite på spill, eller at det som står på spill er for lite begrunnet. Brått er det ikke så viktig lenger hvorfor Kasper skal komme seg gjennom skogen, mer viktig at han skal lure Kjempen. Jeg klarer ikke helt å henge med eller forstå hva som er drivkraften. Jeg tror historien med fordel kunne hatt mer substans og likevel appellert til de yngste barna.
Akershus Teater har sine teaterlørdager som vi i Teaterungdom.no gjerne besøker
Det virker som om barna koser seg. Mange synes det er spennende, og litt skummelt med Kjempen. Jeg klarer ikke å la meg begeistre helt. Det er elementer jeg reagerer på, hvor jeg opplever at barna ikke blir tatt på alvor. For eksempel blir barna spurt hvilken farge det er på to av luene til Kasper. En rød og en grønn. Barna kommer med forslagene glorød og smaragdgrønn, men skuespillerne retter det til burgunderrød og knæsjgrønn. Her synes jeg det er merkelig at ikke barnas innspill blir brukt, da det ikke er viktig videre i forestillingen nøyaktig hvilket navn fargene får. Hvorfor la voksenlogikken råde i en forestilling som forsøker å kommunisere både til og med barn?
Når det er sagt, er det fascinerende å se hvor mye de får til med veldig enkle virkemidler. Skuespillerne levendegjør både dukken Kasper og Kjempen på en overbevisende måte, kommuniserer fint med hverandre og publikum og scenografiske elementer får overraskende nye funksjoner. Jeg savner at barna tas mer på alvor både gjennom et tydeligere budskap og en større anerkjennelse av deres innspill når de først blir bedt om å delta. Historien om Kasper og Kjempen imponerer meg sånn sett mindre enn virkemidlene.
