Ann Liv Young er en performance-kunstner fra Nord-Carolina i USA. Jeg har ikke sett noe hun har laget før, og visste lite om forestillingen da jeg gikk inn i salen. Sjelden har jeg blitt mer overrasket over hvor mye jeg faktisk fikk se. Det er kanskje fordi jeg visste så lite om Ann Liv Young fra før – og det er jeg egentlig ganske glad for. Å møte denne forestillingen med et åpent sinn, var lurt. Frister det å se en Ann Liv Young-forestilling til? Nja, eller nei, eller jeg vet ikke. Ikke akkurat nå, men jeg er glad jeg fikk se denne.
Gresk tragedie i ny drakt. FOTO: Ann Liv Young
Du blir kastet inn i det. Innen to minutter har publikum sett både mannlig og kvinnelig kjønnsorgan, levende høner og hørt både skrik og hard rock. Ingen oppbygging, ingen forklaring og jeg begynner å skjønne hva slags forestilling jeg har begitt meg ut på. Etter to minutter har jeg allerede stilt meg selv spørsmålet: men hvorfor? for mange ganger.
Og det blir en del tenking videre. Hjerneaktiviteten er i høyspenn gjennom hele forestillingen, fordi: den heter Antigone. Forestillingen jeg ser i kveld er basert på en kjent tragedie skrevet av Sofokles for 2500 år siden. Så det jeg automatisk gjør gjennom hele forestillinga er å lete. Finne tråder. Hvor er den originale historien? Eller biter av den originale? Eller smuler av den originale? Og – den finnes. Stadig vekk i løpet av halvannen time, så dukker det opp litt Antigone. Det er selvmord, det er begravelse, det er sinne, det er kjærlighet. Men det er også barbiedukker, slim, rapping, plastelina, ketchup og glitter – og da jobber hjernen igjen. Hvorfor?
Jeg blir ganske opphengt i å finne tråder til den klassiske greske tragedien, men jeg finner ikke så mye. Istedenfor får vi presentert et stykke inspirert av en versjon Bertolt Brecht gjorde i Sveits i 1948. Jeg er glad jeg har en del kjennskap til Brecht og hans illusjonsbrudd, for plutselig brytes det. Vi blir minnet på at dette er teater ved at Ann Liv (som også er aktør) tar mikrofonen og gir regi, hvor hun kan be skuespillerne om mer følelse eller at de må gjøre ting om igjen for det var ikke bra nok. Som en liten stemme i øret under scenene. Det blir alvorsprat med en av skuespillerne som har slått en annen for hardt (“Can you handle this role?)”. Det hender også at skuespillerne bryter ut i dans midt i en scene.
Jeg er interessert. Til tross for at jeg leter etter mening, så mister de meg ikke mye som publikummer. Hele forestillingen er mange små scener som brytes, gjerne ved at en roper “Ghandi” eller “Martin Luther King jr”. Hver scene er kort og vi som publikum aner ikke hva den neste scenen kommer til å være, men den kan bestå av for eksempel røyk, snømaskin og lysspotter i ulike farger. Eller noe totalt motsatt. Det meste blir en overraskelse.
Scenerommet er rammet inn i brunt papir, hønsenetting og barbiedukker. Mye barbiedukker! Hele hønsenettingen er full og det ser ut som de prøver å bryte seg ut fra galskapen. Som en merkelig versjon av filmen “Flukten fra hønsegården”. Men galskapen fra hønsegården kommer på et tidspunkt over gjerdet og mot oss. Stakkars barbiedukker, fanget i galskapen. Dukkene blir skutt, begravet i slim eller sendt med en Brio-vogn rett i veggen. Igjen – hvorfor? Si det. Jeg har i hvert fall begynt å finne egne meninger opp i det hele.
Det er mye å se på, men vanskelig å definere nøyaktig hva det er man ser. FOTO: Ann Liv Young
Jeg har lyst til å skrive at publikummere som går på Black Box Teater vet hva de får. Men så er det akkurat det; jeg aner aldri hva jeg går til. Jeg kan skrive at det aldri er forståelig, men så er det det. Jeg kan skrive at det alltid er merkelig, men så er det ikke det. Jeg kan skrive at det aldri er klassisk oppbygde stykker, men så hender det at jeg får det også. Black Box Teater er et av de viktigste teatrene for samtids-scenekunst i Oslo og det er alltid like spennende å se forestillinger der.
Apropos uforståelig; det sitter en mann og filmer hele forestillinga (borte ved han nakne mannen som maler seg selv lilla). Hvem han er, får vi aldri svar på. Selv ikke helt på tampen av forestillingen når det plutselig er en feedback session hvor alle presenterer seg med navn, alder og rolle og spør publikum om vi har noen tilbakemeldinger, spørsmål eller generelle kommentarer. Da har mannen med kamera forsvunnet. Er det fortsatt forestilling? Tja, de spør på ordentlig om tilbakemeldinger. Akkurat denne delen skulle jeg faktisk ønske varte lenger, for det er veldig interessant å høre Ann Liv Youngs tanker, men så er vi i Norge og det tar tid før nordmenn snakker i forsamling. Jeg er helt sikker på at alle i salen hadde en kommentar eller to, inkludert meg selv, men jeg var for fascinert av denne forestillinga til å snakke høyt i plenum akkurat da. “We can handle things – we are very brave”, sa Ann Liv Young mens hun stirret utover folkemengden i håp om å få noen kommentarer. Og noen snakket høyt og kom med tilbakemeldinger eller spørsmål. Hun utfordret da alle i salen til å tenke på hvorfor vi liker og ikke liker teater. En perfekt samtale til denne typen forestilling.
Det er først etter denne delen vi får applaudere. På vei ut kan du kjøpe rekvisitter fra både denne og tidligere forestillinger Ann Liv Young har laget. For i morgen kommer det til å være samme utgangspunkt, men ikke helt lik forestilling. Jeg kan forstå utsagnet Ann Liv Young hadde til Ravlin Magaizne om at (…) “Some people hate my performances and are so angered by them, and then six months later they write me an email saying that its changed their life”. Jeg er ikke provosert eller sint, mer forvirra og fascinert, men kanskje denne forestillingen gir litt mer mening om seks måneder enn akkurat nå. Men – then again – det er jo ikke alt teater som skal være så meningsfylt. Og innimellom, så har vi godt av å se litt god galskap fra en hønsegård.