Det finnes ikke et vondt ord å si om Deilige gamle teater. I en og en halvtime blir vi invitert inn i Centralteatrets kriker og kroker mens vi får servert sladder, humor og mye latter på veien. Dette er en sjarmerende historietime, som lærer oss teatrets historie fra en skuespillers perspektiv.
Morten Røhrt viser antikviteter fra skuespillere som han har samlet i løpet av årene. FOTO: Oslo Nye Teater 2018
Morten Røhrt nærmer seg typen «god gammel årgang» blant norske skuespillere og har i høst viet en hel forestilling til teateret han verdsetter så høyt. Og det er ikke uten grunn. Det er en spennende vei fra eksotisk grønnsakshage til det vi i dag kjenner som Centralteatret. Et spennende bygg med mange muligheter og en skuespillergarderobe du sent vil glemme. Dette er en vandreforestilling som tar oss fra billettluken, via scenen og inn i garderoben, før vi avslutter i Teaterkjelleren. Underveis får vi anekdoter, sanger eller andre utdrag fra forestillinger som har betydning for dette bygget. Han forteller historier om skuespillere og scenearbeidere. Det blir nesten et lite grunnkurs i hvordan å drive et teater.
Dette er et medium som passer Røhrt godt. Men sin egenartede stemme og fantastiske formidling, klarer han virkelig å dra sitt publikum inn i historiene han forteller. Ved å la oss bli kjent med teatret og dets rike historie, tillater Røhrt også at vi blir litt kjent med ham. Dette gjør han med en troverdighet og ærlighet det rett og slett er «deilig» å være vitne til. Han gjør historiene levende og underholdene, og det er ingen tvil om at alle storkoser seg gjennom hele vandringen. Alle lærere burde ta seg en tur innom Centralteatret denne høsten for å lære seg et triks eller to om å fortelle historie!
Med fantastisk pianospill fra Kari Stokke tar Røhrt oss med på mange reiser inn i teatrets historie. FOTO: Oslo Nye Teater 2018
Det er virkelig ingenting vondt å si om Deilige gamle teater, men vi er allikevel ikke sikre på om vi ville anbefalt den til ungdom. På en side er det er fantastisk forestilling som klarer å både underholde og lære – på den andre siden er det en forestilling som i høyest grad er dedikert til den eldre generasjonen som har kjennskap til alle skuespillerne som blir sitert. Det er flere tilfeller hvor Røhrt snakker om en person eller hendelse, og henviser til publikum med et: «dere husker når…?». De eldre nikker og humrer, mens vi ler litt usikkert og prøver å skjønne hva han mener. Vi vil derfor være forsiktige med å rope ut at Deilige gamle teater burde sees av Norges ungdom, men er du en teaternerd eller bare nysgjerrig på Centralteatrets historie, er dette uten tvil en forestilling vel verdt turen!
