80-tallsmusikk siver ut av høyttalerne på Chateau Neuf. På utsiden står paparazzier ved en rød løper og i foajeen bobler det i glass. Det er storslått premiere i Oslo i kveld! 1983s store hitfilm Flashdance settes opp på norsk for første gang. Til og med statsministeren har fått innbydelse til begivenheten. Dette er grandiose saker – Taran og Starworks sparer ikke på noe – men blir det suksess av den grunn?
Heidi Ruud Ellingsen rocker 80-tallslook og -dansemoves i norgesklare Flashdance. FOTO: Tovita Razzi
Det er lett å få høye forhåpninger til denne musikalen. Ikke bare på grunn av de ikoniske dansene og musikken, men også på grunn av den heftige pakken som Taran og Starworks legger opp til. Her er rubbel og bit av kjendisnorge invitert, løperen og fotografene er klar, vertene går i sorte dresser, programmet er tykt og forseggjort, og vi er 20 minutter på overtid når lyset senkes. Forventningene skal innfris!
Åpningsnummeret er selvfølgelig en teaser av What a feeling, som med en gang skaper jubel i salen. Videre følger En stålgrå by – en originallåt fra musikalen. Her er nemlig engelske hits og nyskreven musikalmusikk på norsk i en salig blanding. Vi blir kjent med et hav av karakterer og deres univers. Alt fra bareieren og den mislykkede standupartisten, til den eldre danselæreren og hennes sykepleierske. Og selvfølgelig hovedpersonen: Sveiselærlingen Alex Owens, spilt av Heidi Ruud Ellingsen. Med live musikk, dansere, hiphopere, sangere og scenografiske elementer, fortelles historien om jenta med den store drømmen. Drømmen om å få danse!
Den ikoniske What a feeling skaper både jubel og gåsehud i storsalen på Chateu Neuf. FOTO: Tovita Razzo
En ting er sikkert – Heidi Ruud Ellingsen har øvd knallhardt for denne rollen, og portretterer deilig danselidenskap! Sammen med Lene Kokai Flages nydelige stemmeprestasjon, er Maniac og What a feeling helt klart de største lysglimtene i forestillingen. Numrene oser av 80-tallsvibber og flashdancenostalgi! Jeg koser meg virkelig. Det er mer enn jeg kan si om de resterende 24 numrene.
Forestillingen lider under et overveldende manus, som forsøker å gape over alt for mange historier på en gang. Vi kastes inn i utallige univers og skal liksom føle med alle sammen. Karakterene har alle en kamp å kjempe og vil at vi skal heie på dem! Dessverre er ikke grunnlaget for min empati bygget godt nok opp, og de mange store følelsesutbruddene oppleves som overfladiske. Når musikken så underbygger den aktuelle stemningen og karakterene bryter ut i en sang med alt for bokstavelig tekst… Da blir det direkte kleint. Forestillingen klarer ikke å fange meg og jeg observerer det hele fra lang, lang avstand. Det går dessverre også ut over min oppfattelse av ensemblets gjennomføring.
Et voldsomt maskineri er i gang for å gi liv til alle historiene i Flashdancel. FOTO: Tovita Rizza
Ensemblet er veltrent og profesjonelt. De synger godt, koreografien er helstøpt og de leverer rørende dialoger… Om man har latt seg rive med, vel og merke. Fra utsiden, der jeg sitter, blir det for mye av det gode. Jeg opplever ikke helheten i forestillingen, og henger meg heller opp i fjollete detaljer: De mindre gode tekstoversettelsene, de plutselige overgangene, den overtydelige bruken av bakgrunnsmusikk og lys, blandingen av de festlige 80-tallsslagerne og de litt tamme musikalsangene, den malplasserte hiphopen… Jeg får det bare ikke helt til å stemme.
Flashdance er sikkert det de fleste tror det kommer til å være. Det er mye av det meste! – Av kraftfull dans, nostalgi, stødige sangprestasjoner, store følelser, fargerike kostymer og scenografi. På dette leverer musikalen varene! Men den har også sine fallgruver, og dumper uheldigvis ofte nedi dem.
