Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet

Hva er egentlig et riktig spørsmål? Hvordan vet vi hva vi skal spørre om? I Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet, kommer en gruppe mennesker sammen i et felles mål om å lære seg å spørre de riktige spørsmålene, ikke bare å finne svar. Dette viser seg å være like vanskelig som det høres ut som.  

Miriam Hansen Troøyen spiller Parzival. En uskyldig gutt eller en dåre fra legenden? Foto: Øyvind Eide

Tittel: Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore
Av: Peter Handke
Hvor og når: Nationaltheatret, Amfiscenen 19.10.18
Regi: Melanie Mederlind
Med: Espen Reboli Bjerke, Petronella Barker, Olav Waastad, Mari Strand Ferstad, Mari Maurstad, Per Christian Ellefsen, Miriam Hansen Troøyen, Henrik Rafaelsen
Senografi og kostymedesign: Katrin Nottrodt
Komponist og musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Kommende forestillinger: Spiller til og med 28. november
Anmeldelse av: Stine Sørensen

På en bar Amfiscenen dukker forestillingens karakterer opp fra to luker i gulvet. Vi møter to ektepar, et ungt kjærestepar og gutten Parzival. Litt senere dukker det også opp en fastboende. De har reist til et fremmed land i nord for å lære seg kunsten å spørre, og gjennom drøye to og en halv time blir vi med på denne søken etter en noe uvanlig evne. Men hvordan man stiller det rette spørsmålet får vi aldri vite. I en spennende parallell sitter publikum igjen med mange spørsmål, men uten noen anelse om hvordan de skal stille dem – sånn var det i alle fall for meg. 

Tittelen betyr «reisen til det klangfulle landet». Et land hvor det klinger i tale, i kropp, i uttrykk og i mening. Det høres kanskje uforståelig ut, men slik var også denne forestillingen. Uforståelig på mange måter, men ikke dårlig av den grunn. Det er vanvittig mye spennende som skjer på scenen, og man må rett og slett bare akseptere sin egen uvitenhet og la seg rive med av inntrykkene og opplevelsen. Godtar man dette premisset, så er Kunsten å spørre en fantastisk forestilling. Godtar man det ikke, så vil det være liten vits i å sitte i salen. 

Scenen starter bar, men blir etterhvert fylt med både snø og trær. Julen skal feires! Foto: Øyvind Eide

Regissør Melanie Mederlind leker med virkemidler og formidling i forestillingen. Spesielt er bruken av brudd et spennende element. Det er brudd i tekst, kropp, rom, lys og lyd. Mederlind tillater at skuespillerne dveler ved de lange og tunge replikkene, før de brått tier stille. Lys skiftes overaskende og lyd oppstår plutselig. Skuespillerne taler og synger, danser og går uten noe tydelig mønster eller belegg. Tekst og uttrykk flettes sammen i det konkrete og absurde, og alvor og humor går hånd i hånd. Alt dette høres kanskje rotete ut, men det funker på scenen! Det tilsynelatende uvilkårlige, blir meningsfylt i opplevelsen. 

Om denne anmeldelsen virker forvirrende, så er det fordi den gjenspeiler forestillingen og mitt inntrykk av den. Jeg kan på ingen måte forklare hva forfatter, regissør og skuespillere prøvde å fortelle med Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet, men jeg kan fortelle at dette var et ufattelig spennende og finurlig kunststykke, som jeg er glad for at Nationaltheatret turte å satse på! Er dette et teaterstykke for ungdom? Så absolutt! Er dette et teaterstykke for deg? Vel, det må du nesten bedømme selv etter å ha lest denne anmeldelsen. Jeg lot meg i alle fall begeistre! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg