Hvem er redd for Virgina Woolf

Grusomhetens Teater er kjent for sine fysiske forestillinger, bygget på ideene til Antonin Artaud – ideen om et anatomisk teater som skal stimulere publikums følelser, tanker og underbevissthet. Dialog er en svært sjeldent kost på dette teateret, så når de nå setter opp Hvem er redd for Virginia Woolf, et tre timers langt dialognachspiel, går de på mange måter ut av komfortsonen. Kan Grusomhetens Teater med sin fysiske og eksperimentelle stil beherske det realistiske og psykologiske spillet som kreves av Edward Albees prisvinnende stykke? Svaret er uten tvil ja, for dette var fantastiske greier!

Hvem er redd for Virginia Woolf tar et oppgjør med menneskets brutale sider. Foto: Claudia Lucacel

Tittel: Hvem er redd for Virginia Woolf
Av: Edward Albee.                   Oversatt av: Sven Sturla Hungnes
Hvor/når: Grusomhetens Teater, torsdag 25. oktober
Regi: Lars Øyno
Med: Martha: Hanne Dieserud, Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Kirsti Sørlie Hansen og Carl Filip Amundsen Stav
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Lys: Rolf Christian Egseth
Kostyme: Gjøril Bjercke Sæther     Maskør: Trude Sneve
Kommende forestillinger: Spiller til og med 10. november. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Teaterets scene er kledd om til en lun og hjemmekoselig 60-talls stue. På bordet midt på scenen står det tomme glass og glemte sneiper, og i høyre hjørnet florerer det av ulike alkoholholdige drikkevarer. Det er i dette rommet stykkets handling skal ta plass. Hvem er redd for Virginia Woolf er intimteater på sitt sterkeste, hvor handlingen aldri flytter seg fra dette ene rommet. Scenografien er lekker og gjennomført. Fokuset er på stykkets hovedelement; skildringen av mennesket og dets destruktive sider. Vi møter kveldens verter, Martha og George, som gjennom tre timer gjør sitt beste for å ødelegge hverandre. 

Det sier seg selv at dette er et tungt drevet karakterdrama, hvor resultatet hviler på skuespillernes skuldre. Regi, scenografi og manus kan være så bra det bare vil, men hvis spillet ikke innfrir den psykologiske realismen som kreves for å gjøre karakterene troverdige, så raser hele produksjonen sammen. Her briljerer alle skuespillerne på scenen. De drar oss inn i jævligheten med sine verbale angrep og lidende uttrykk, og publikum sitter på stolkanten i en nesten skadefro forventing. Det er grusomt og oppløftende på samme tid. 

Hanne Dieserud og Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland spiller overbevisende som det turbulente ekteparet, Martha og George. Foto: Claudia Lucacel

Hanne Dieserud og Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland spiller Martha og George, et av teaterverdens mest destruktive ektepar. Dieserud er en Martha som kvesser klør fra første stund. Hun er kalkulert og ustabil på samme tid – grusom og sårbar om hverandre. Hun nyter det å ydmyke ektemannen og finner styrke når han slår tilbake. Men Dieserud er også en Martha som lider. Vi skjønner at det i bunn og grunn er selvforakt som driver henne. Mot slutten er klørne klipt av og den nakne sorgen lagt på bordet. Det er en vanvittig sterk rolleprestasjon, og den vi helt klart vil huske best. 

Steinsland er en George som gjennom årene har blitt brutt ned av sin kone. Han er innbitt og sliten, og på mange måter like grusom som Martha. Han bærer sitt intellekt som en rustning og bruker ordene som våpen. Men ettersom handlingen utvikler seg, ser vi en stadig raknende kontroll og Steinsland gir oss en George som ikke klarer å holde sinnet inne lenger. Han kvesser sine egne klør og angriper Martha der han vet det vil gjøre mest vondt.

Et nachspiel fra helvete. Klokka tikker og alkoholen svelges, og fire menneskers liv rakner. Foto: Claudia Lucacel

Men det er ikke et nachspiel uten gjester. Gjestene kommer i form av Nick og Honey, spilt av Carl Filip Amundsen Stav og Kirsti Sørlie Hansen. De er et ungt gift par, som blir invitert til løvenes hule uten å vite hva som venter. Stav spiller glimrende med ung arroganse og selvsikkerhet. Han finner gleden i å heve seg over den mislykkede George, men blir snart dratt ned i elendigheten han også. Hansen spiller Honey med en uskyldighet og naivitet som står i sterk kontrast med stykkets andre spillere. Hun lar seg fascinere av Martha og George sitt voldelige og manipulerende forhold, men innser raskt at hennes eget ekteskap ikke heller er perfekt. Destruksjonen rundt henne griper tak og slipper ikke. 

Alle skuespillerne spiller fast for Grusomhetens Teater, og det er deilig å se dem i en tradisjonell forestilling. De stråler i sine rolletolkninger og får virkelig vist frem sine skuespillerferdigheter. Men selv om dette ikke er den fysiske formen vi er vant til å se på teateret, så spiller både regissør og skuespillere på sine sterke ferdigheter. Det fysiske uttrykket er uanstrengt og troverdig, og diksjonen er plettfri. Dette er på ingen måte en enkel bragd. Gjennom stykket spiller de både fulle, sinte og hysteriske – tilstander det er utfordrende å spille realistisk. Jeg har latt meg imponere av Hvem er redd for Virginia Woolf på norsk scene før, men dette er uten tvil den beste oppsetningen så langt!

Dette er teater i særklasse. Et fantastisk stykke som blir opphøyd av glimrende regi og skuespillerarbeid. Dette passer for teaterelskere i alle aldre, så mine varmeste anbefalinger til Grusomhetens Teater og Hvem er redd for Virginia Woolf!

PS: Alle våre lesere får billetter til 150 kr. Bare oppgi Teaterungdom som referanse når dere bestiller. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg