Ulven

Ulven er  tilbake på norsk scene. Han dukket først opp i 2011, i forestillingen Rock´n roll wolf på Trøndelag Teater og i Rockeulven på Nationaltheatret. Året etter tok han turen til Bergen, i Den Nationale Scenes Ulverock. Nå står han igjen på Nationaltheatrets hovedscene, i nyversjonen Ulven, klar for å sjarmere sitt publikum nok en gang. Det er i alle fall det han prøver på…

Flere skuespillere alternerer på rollene i Ulven. Her er Geita spilt av Mariann Hole og Ulven av Øystein Røger. FOTO: Erika Hebbert

Tittel: Ulven
Av: Tyra Tønnesen og Åsmund Flaten
Hvor/når: Nationaltheatret, Hovedscenen 6. november
Regi: Tyra Tønnesen
Kveldens medvirkende: Herbert Nordrum, Mariann Hole, Espen Alknes, Tor Ivar Hagen, Sunniva DuMond Nordal, Ole Bernhard Arnø, Trine Wiggen, Julie Støp Husby, Mari Strand Ferstad, Isabel Beth Toming, Henriette Marø, Kjærand Moe, Liv Bernhoft Osa, Selome Emnetu, Håkon Ramstad, Sigrid Høyer Indregard, Ninni Spone og Ottar Johnson
Musikk: Åsmund Flaten
Scenograf og kostymedesigner: Dagny Drage Kleiva
Maskører: Nina König og Terje Rødsjø
Kommende forestillinger: Spiller til og med 31. desember
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Tyra Tønnesen står nok en gang bak regissør-roret. Ulven er hennes tredje versjon av forestillingen basert på filmmusikalen Med Grim og gru. Jeg har ikke selv sett noen av de tidligere oppsetningene, men jeg må tro at de var vellykkede, ettersom historien nå får ny drakt på Nationaltheatrets Hovedscene. Og den bokstavelige “drakten” er nydelig, med kostymer inspirert av tradisjonelle norske folkedrakter. Dessverre stopper den største begeistringen her. en her. Billige grep og slappe scener preger forestillingen, og det virker som Nationaltheatret ikke helt vet hvordan de skal ta sitt yngste publikum på alvor. 

Historien er ganske lett å henge med på. Geitemamma (Hole) er lei av sitt kjedelige liv og ønsker at noe spennende skal skje. Voila! Inn kommer den kjekke og farlige ulven (Nordrum) og det oppstår søt musikk mellom tamdyr og villdyr. Det oppstår også en ganske upassende seksuell kjemi, og det blir dessverre nokså pinlig når Geita og Ulven klør hverandre med et uttrykk som nærmer seg det orgasmiske. Ulven vil ha Geita, men han vill ikke ha hennes tre killinger. Han bestemmer seg derfor å spise dem, og sammen med Gaupa (Nordal), Eselet (Hagen) og Jerven (Alknes) legger han en plan for å fange dem. Nå må Geita gjøre alt hun kan for å beskytte barna, samtidig som hun kjemper mot sin egen tiltrekning til Ulven. 

​Villdyra er lei av å bli mobbet av tamdyra, og de bestemmer seg for å slå tilbake. FOTO: Øyvind Eide

Premisset er absolutt kult, men problemet med Ulven er at veldig lite fremstår som viktig eller substansielt. Vi tror aldri helt på at Ulven virkelig er slem, og vi gidder ikke å bry oss med gjengen av sidekarakterer som kakler og breker med slapp tilstedeværelse og diksjon. Sangene er fine, men teksten har det med å drukne i musikken. Vi får ikke alt med oss, noe som er synd, da mye av det jeg faktisk hørte hadde både en skarp og smart brodd. Forestillingen introduserer flere karakterer og hendelser som gir oss forventninger, men ser ut til å “glemme” å viderefølge dem. Scenen hvor den eldste geitekillingen Andrei (Johnson) og Eselet hjelper en lerke ut av et bur, er fin og forseggjort, men den er også overflødig for selve historien. Vi forventer derfor at lerka kommer tilbake, men det gjør hun ei. Vi forventer også at Eselet vil huske dette samarbeidet med Andrei, men på slutten forsøker han allikevel å grille den stakkars killingen. Scenen oppleves som unødvendig og bidrar til å gjøre forestillingen rotete. 

Mammageita elsker barna sine, men hun klarer ikke å stå imot spenningen av å bli med den farlige Ulven. Foto: Erika Hebbert

Det finnes allikevel noen elementer som drar forestillingen opp. Herbert Nordrum, i rollen som tittelkarakteren, er en fornøyelse å se på. Det er tydelig at han koser seg med materialet, og han leker med både kropp og stemme. Geitekillingene er så søte og sjarmerende at vi nesten skjønner at Ulven vil spise dem opp. De har noen fantastiske stemmer, i tillegg til et imponerende skuespillertalent. Når sant skal sies, har de en bedre tilstedeværelse og energi enn mange av veteranene på scenen. Eselet og Kyllingen (Marø) er to vittige biroller som fyrer opp latteren, og kostymene er helt magiske. Dessverre klarer ikke disse lysglimtene å redde Ulven som helhet.

Til slutt må det nevnes at barna i salen så ut som de koste seg, og sånn sett treffer Nationaltheatret her sin målgruppe. Men om du har en smårolling du vil ha med på teater denne høsten, så anbefaler jeg heller å sjekke ut noen av de andre barneforestillingene som går i Oslo. Så kan både du og yngstemann kose dere med teater som tar barn på alvor. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg