Etter direkte ordre fra Adolf Hitler ble Finnmark tvangsevakuert og satt i brann oktober 1944. Koreograf Simone Grøttes bestefar Hjalmar var elleve år da dette hendte. Hans historie er utgangspunkt for den vakre og følsomme forestillingen Glemt.
På scenen er Hanne Svenning, Karianne Andreassen, Dag Rune Sjøli, Henriette Hamli og Stian Bergdølmo. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen.
Da bestefaren til Simone Grøtte var 11 år ble han hentet i hjemmet sitt og tvangsevakuert med den tyske båten Carl Arp. Lyden han husket best fra tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i perioden 1944 1945 var torpedoalarmen. Torpedoalarmen og luken fra båten som ble skalket igjen over ham. Med krigens nyanser og bestefarens barndomsminner som bakteppe har Simone Grøtte koreografert og regissert Glemt. Som tittelen tilsier handler forestillingen om nettopp dette; hverdagserindringer, lukter og lyder fra en svunnen tid ingen prater om lenger. Selv hadde Simone Grøtte aldri spurt bestefaren om denne tiden i hans liv. Hvorfor hadde hun ikke spurt? Akkurat denne problemstillingen tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i. Vi spør ikke så ofte om fortida ei heller hva man i fortida har mistet, glemt og reist seg opp fra igjen.
Danserne leverer også sterke skuespillerprestasjoner i Glemt. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen
Men enkel scenografi og sterke danseprestasjoner ønsker Simone Grøtte både å spørre og fortelle erindringer om krig. Scenerommet er rektangulært og publikum sitter på alle sidene av det. Fra taket henger det brente vedkubber den typen vedkubber som har forkullet fullstendig under brann. Scenerommet kommer nært på publikum, og jeg kjenner at jeg blir kjent med danserne, luktene og objektene de har tatt med seg. Elementene på scenen er fra tidsperioden vi blir dratt inn i; en radio, ei pute, et førstehjelpsskrin og en kaffeboks. Men objektene er ikke bare objekter… De snakker til oss. Plutselig står tiden stille, og ut av kaffeboksen hører vi bestefaren til Simone fortelle sin vanskelige historie. «Hva skal vi egentlig med fortida?».
Fargene, kostymene og objektene spiller sammen om å formidle den gripende historien. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen.
Noe av det fineste med å gå på teater er å bli fortalt gode og gripende historier. Enda mer gripende er det når en forestilling evner å fortelle slike historier ved å bruke nonverbale uttrykksformer. Dette mestrer både Simone Grøtte og danserne, perfekt akkompagnert av vakre og intense toner fra musikere som Ola Bremnes, Mari Boine og Inger Màrja Eira. På en fysisk og visuelt vakker måte beveger forestillingen seg fra det lette – fordi krigens erindringer også er erindringer om latter og humor – til det sterke- fordi krigen fremdeles er det farlige og uvisse. Det hele sys sammen av Hjalmars fortelling, og fem dansere som på vakkert vis makter å uttrykke det følsomme og intense fra en glemt historie.
Forestillingen anbefales på det sterkeste!
