Riksteatret inntar Kulturhuset i Elverum med Teaterungdom.no på slep. Kveldens publikum består i all hovedsak av småbarnforeldre og en og annen nostalgiker med hjerte Roald Dahl. En fantastisk forfatter som tillot bestemødre å være ekle og foreldre å være grådige. Kveldens forestilling serverer begge deler, men mest av alt er dette en forestilling det svinger av, for her står det musikalske i sentrum.
En magisk gryte og en helt fantastisk medisin laget av Georg, i Espen Maunos skikkelse. FOTO: L-P Lorentz
Funky! Om jeg må beskrive Riksteatrets oppsetning av Georgs magiske medisin med ett ord må det bli funky. Her er musikken høyt prioritert. Så om bestemor blir litt mindre skummel av å danse og groove med, får det bare være. For musikken er virkelig fengende! Musikerne Gunnar Eiriksson og Espen Mauno har gjort et solid stykke arbeid. At så store deler av denne snaut 90 minutter lange forestillingen (inkludert pause) synges og danses er selvfølgelig med på å plassere forestillingen med et bein godt plantet inn i musikalsjangeren. At karakterene i stor grad snakker til publikum og ikke til hverandre er også et tydelig grep. Georgs magiske medisin er sånn sett både ryddig og grei å forholde seg til, en oppskrift det er mulig å gjenta kveld etter kveld.
Tungen til —- er kanskje forestillingens største stjerne, makan! FOTO: L-P Lorentz
Historien handler om Georg – en ung gutt som bor på en bondegård sammen med mor, far og bestemor. Bestemor er fæl, og når hun er alene med Georg avslører hun at hun er en heks. Derfor bestemmer Georg seg for å lage en egen medisin å gi bestemor klokken 11, i stedet for den som står i medisinskapet. Resultatet er en enorm bestemor, et gigantisk egg og et par dansende gårdsdyr. Mor og far blir i tillegg griske og fæle. Til slutt nyses bestemor bort og vi står igjen med en relativt lykkelig slutt.
Så kort og konsist kan man oppsummere handlingen i Georgs magiske medisin, og når sant skal sies går ikke Riksteatret så mye dypere enn det. De lar karakterene være artister og leker mer med musikken enn med historien. Sånn sett blir man ikke ordentlig kjent med rollene, og flere barn i salen forsøker faktisk å advare bestemor når far skal til å gi henne den siste medisinen. Skillet mellom “onde” bestemor og “midt på treet all-righte” far er med andre ord uklart for barna i salen.
Det synges og danses og spilles på scenen, og det svinger også. FOTO: L-P Lorentz
Det denne forestillingen derimot lykkes med er å skape magi. Selve gryta, og forvandlingene fungerer strålende. Scenografien vokser også på meg utover i forestillingen. Små detaljer som “bilen” og “gryta” er også med på å heve hele opplevelsen. Alt i alt er dette nok en solid barneteaterforestilling fra Riksteatret. En forestilling som svinger, men som ikke gir meg noe særlig mer enn litt rockefot.