Kaboom! Det starter med et smell på Dansens hus denne torsdagskvelden. Suggerende musikk, høye lyder og dansere som gir alt på scenen. Subjazz leker seg i et sexy landskap med rå styrke, fart og energi. En forestilling med intensitet og smartness. Likevel, blir jeg søvnig…
Vakkert, sterkt, men også søvndyssende. FOTO: Jan Erik Fillan
Huff, ja, jeg blir søvnig. Selv med kraft og rå styrke, kombinert med skjærende høy musikk og intense lyder, sitter jeg igjen med en følelse av gjentagelse. Dette gjør meg rett og slett trøtt. Det kan godt hende at det er fordi jeg slapper av, for dette er (utvilsomt) vakkert og meget godt håndverk. I tillegg er det estetiske virkelig tilstede. Man kan hvile øynene på hva som helst og se den samme estetikken og skjønnheten. Kaboom smelter meg, mer enn den sprenger meg i fillebiter.
Jazzdans er deilig. Karl-Erik Nedregaard og Knut Arild Flatner (duoen som utgjør Subjazz) vet hvordan de skal gjøre formen tilgjengelig for et større publikum. Kaboom har siden premieren i 2015 vært en forestilling jeg både har hørt og lest om en rekke ganger. Den er ganske enkelt populær. Det er lett å forstå hvorfor, koreografien varierer lekende lett mellom samspill og individualitet. Mellom det harde og det nære. Musikken er voldsom og mektig. Strobelys brukes for å understreke Kaboom-effekten. Her er mye å like, og jeg liker det.
Kaboom viser styrke og har udiskutabelt mange sterke kvaliteter. FOTO: Jan Erik Fillan
Kvalitetene i forestillingen er udiskutable. Så det kan godt være jeg rett og slett ikke var i rett mood for Kaboom. Eller kanskje er det noe ved det suggerende som kan gi ulike utslag? At forestillingen trekker publikum inn i ett spekter av følelsesregisteret og tviholder de der? Avslappet, småtrøtt, men likevel tilfreds forlater jeg Dansens hus. Det er ikke så aller verst det heller. Det er faktisk et deilig sted å være!
