Teaterscenen i Oslo er rik og mangfoldig. Vi i Teaterungdom.no jobber hver dag for å oppsøke både de store og små scenene. Vi ser alt fra skolerevyer til enorme oppsetninger på Operaen. Og vi skriver om det vi ser, og alt skriver vi for ungdom, på ungdommens egne premisser. Dette er ikke en vanlig anmeldelse, men en vurdering av en rekke oppsetninger som er noe utenom det vanlige. Noe ekstra. Noen foregår i helt spesielle omgivelser og noen gjør noe helt spesielt med deg. De skiller seg ut! Dette er vår hyllest til “de ukjente”, dette er vår anmeldelseskavalkade for 2019 og vår langlesning:
Mumiebrun av Susie Wang
Oslos kuleste dame er ingen dame, men en teatergruppe. Vi fikk gleden av å se (mesteparten) av Mumiebrun på Black Box teater. En forestilling som mottar kritikerprisen for beste forestilling 2018/2019. Den er brutal, ekkel, vakker og absurd. Den evige følelsen av at noe ikke stemmer. Du kan kjenne på statuene. Vi hører knasing av knekkebrød. Det fødes et barn. Jeg elsker det. Virkelig, jeg elsker det, men jeg må ut. Jeg må ut å spy. Jeg kommer meg ut av salen, ut av bygget, finner en busk og spyr. Susie Wang, Oslos kuleste dame, har gjort noe med meg.
Vi befinner oss i et slags museum. Lydbildet er til å ta og føle på, og museumsvakten er fryktelig fryktelig rar. Besøkende får lov å kjenne på noen av statuene. Det er et hull der. Et hull som lokker. Det er ganske komisk. Komisk på en brutalt ubehagelig måte. Det er sjelden jeg føler så mange motstridende følelser på en gang. Jeg er lattermild, sjokkert, bergtatt og livredd. Kroppen min klarer ikke å kontrollere alle disse følelsene. Noe må opp og ut.
Underveis tenker jeg at forestillingen vipper mellom femmer og sekser på terningen. Den er knallbra, vakker, kompromissløs. Bunnsolid kvalitet. Men jeg klarer ikke se hele. Jeg må jo spy. For å oppsummere litt banalt kan jeg si at kroppen min skuffer stort, Susie Wang skuffer ikke!
Sommerstandup på Latter
Sommerstandup har blitt en tradisjon. Ute i bakgården på Latter samles man for en uhøytidelig kveld med noe godt i glasset, godt humør og lettbeint humor. Hvem som holder standup varierer fra uke til uke. Her er både kjente og mindre kjente aktører som får sin mulighet for et mer eller mindre entusiastisk publikum. Akkurat denne sommerkvelden er publikum litt vel engasjerte.
Nesten litt ufyselige. Fra scenen blir enkelte på første rad spurt om å roe seg ned flere ganger. De blir nesten kastet ut. Roer seg mot slutten, jaja. Det er varmt i været, kaldt i glasset og noen skulle nok selv gjerne ha stått på scenen. Uansett forholder konferansier og de øvrige på scenen seg ekstremt profesjonelt til dette. Latter er et finsmurt maskineri, de takler slike slike gjester godt.
Jonna, Jørgen, en Moland-lookalike og en nyforlovet amerikaner. Gøy. Veldig ryddig. Formen er velkjent, ulike komikere får sine tildelte minutter på scenen og en konferansier loser oss gjennom det hele. Det les både med og av publikum og komikk. Enkelt, ryddig og fint.
Jeg skriver ikke så mye om innholdet her. Det er egentlig ikke det viktige. Man får sitte ute og hygge seg. Le med gode venner i en uformell og lettbeint setting. Konseptet Sommerstandup på Latter har blitt en tradisjon, også for oss i Teaterungdom, rett og slett fordi vi liker det.
Det Andre Teatret spiller de andre teatrene åpningsforestilling på Det Andre Teatret
Hurra, det er fest! En nydelig kveld skal toppes med et fantastisk konsept man bare må bli glad i. Improvisert sesongprogram på speed av hele ensemblet på Det Andre Teatret. Hei hvor det går, og hei hvor gøy det er.
De spiller ut sin versjon av forestillinger de andre teatrene i Oslo skal sette opp. Vi er innom alt fra Dramatikkens hus til Nationaltheatret. Det er så funny. Publikum er i storform, improvisatørene bobler over av overskudd. Konseptet er lett tilgjengelig og siden dette ikke er noen konkurranse (slik mye improteater fort blir) virker det som om ensemblet virkelig kan slippe seg løs og ha det gøy. Dette er bare fest, vi kan le og kose oss.
Selv blir jeg plukket ut i publikum og skal beskrive min “gode barndom”. Det blir ledd høyt når det kommer frem at jeg også skal skrive om forestillingen. Det er et slags samhold mellom sal og scene denne kvelden. Jeg tror skyldes konseptet! Det er så lurt og intelligent og enkelt. Som skapt for Det Andre Teatret og improvisasjon.
Nå høres jeg kanskje litt vel ukritisk ut: vel, dette er nok det beste jeg har sett på Det Andre Teatret, så da trenger jeg ikke være så kritisk. Spill på de andre teatrene mer, det er jo så gøy! Etterpå er det fest og mer moro. Heia heia og hurra, det er fest!
Sylvelinsporet av Claire de Wangen
Det er en dårlig skjult hemmelighet at Claire de Wangen og hennes produksjoner er blant Teaterungdoms favoritter. Hvert år gleder vi oss til hennes spennende og nyskapende prosjekter. I høst har deWangen- produksjoner inntatt Oslo S med Sylvelinsporet. Første utfordring er å finne den riktige grupperingen mennesker, for det myldrer av folk og små gjenger som har samlet seg ved den store oppslagstavla på Oslo S. Etter å ha funnet “gjengen” får vi utdelt hver vår lommebok. På min lommebok står det «Sira» og kort tid etter får alle i gruppe Sira tildelt en vertinne vi skal følge til et hotellrom. Publikum blir altså delt inn i ulike grupper, som får innblikk i forskjellige historier. I alle fall at vi blir fortalt historiene med forskjellige perspektiv og følger forskjellige hovedkarakterer. Min gruppe følger først og fremst den kommende bruden Ellen, som er ute på et hemmelig oppdrag. Noen ganger møtes gruppene og får spilt ut en scene felles, men stort sett er vi hver for oss.
Å lage stedsspesifikt teater i omgivelser hvor det foregår så mye fra før er ingen enkel oppgave. Jeg er imponert over de flytende overgangene, over skuespillerne som klarer å sjonglere de ulike gruppene og situasjoner som improviseres frem basert på reaksjoner fra forbipasserende. Jeg får følelsen av å være en slags medsammensvoren for den kommende bruden og karakterene vi følger. Det som fascinerer meg mest er likevel alt det andre som foregår på Oslo S. Alle menneskene som er her, som har ulike motivasjoner for å gjøre som de gjør, som har sine historier. I blant blir vi sett rart på i det vi gjør noe som tiltrekker oppmerksomhet, men samtidig blir disse menneskene og blikkene en del av vår forestillingsopplevelse. Vi i publikum har tatt på oss «forestillingsbrillene» og leter etter historier, vi er forberedt på å ta inn det som skjer, på å lete etter mening. De tilfeldig forbipasserende er ikke det, og virker dermed mer undrende.
Forestillingen er gjennomtenkt ned til hver minste detalj. Lommeboka vi fikk utdelt ved start får vi lov til å ta med oss hjem, og jeg får da anledning til å titte ordentlig i den. Forestillingen får enda flere lag, noen av gjenstandene kan jeg knytte direkte opp mot fortellingene som ble fortalt, får meg til å forstå noe mer. Andre får meg til å skape egne historier. Om jeg skal kritisere noe, så skulle jeg ønsket at lommeboka ble brukt mer aktivt underveis i forestillingen. Jeg ville ikke bruke for mye tid på den under forestillingen, da jeg var redd for å gå glipp av det som foregikk, men jeg tror noen av opplevelsene hadde vært sterkere om jeg klarte å trekke linken mellom lommeboka og det jeg opplevde der og da.
Det jeg først og fremst sitter igjen med etter denne opplevelsen er tanken om at vi alle er en del av hverandres liv, spesielt i disse offentlige rommene. Jeg sitter med mange spørsmål til historien/historiene som jeg ikke føler ble besvart, men uten at det hemmer forestillingsopplevelsen. Noen svar hadde jeg kanskje fått om jeg hadde sett den tre ganger, fra alle de ulike perspektivene. Jeg opplever likevel ikke at disse detaljene er det viktige i denne forestillingen. Som helhet har deWangen skapt en interessant produksjon som minner oss på at verden er full av skjebner overalt. Dette er virkelig en teateropplevelse uten om det vanlige!
B-siden på SALT
Det er vinter å været. Snøen har begynt å dale og faklene er tent på SALT. Vi beveger oss inn i Langhuset og gjør oss klare for B-siden. Det er premiereshow (vi elsker premierer) og Teaterungdom.no er på plass.
Fortellerscenen i Oslo er fra før ganske rik, med StorySlam Oslo som det naturlige flaggskipet. Med StorySlam Oslo er det snakk om konkurranse, B-siden derimot er bare for kos. Noe som kler formen. Det er 5 fortellere som deler sine sanne historier uten filter. Kvelden er mild og ganske rar. B-siden er lett å like.
For dette skal være litt rart. Salen er intim og hyggelig. De fem fortellerne har alle en sjarme og naivitet som gjør de lett å være glad i. Historiene er dessuten “utenfor boksen”. Der leverer de. Kanskje kan det jobbes enda mer med å sy det sammen? En liten intro av hver enkelt forteller kunne gjort seg. Det er små ting her og der, noen fortellinger er litt lange, men det gjør ikke så mye. B-siden er ikke, og burde ikke være glattbarbert og nypollert, det er vel litt av poenget.
13.desember er det ny fortellerkveld på SALT, nok en runde med B-siden. Et konsept vi i Teaterungdom heier på. For dette er rart, rart på den aller beste måten.
Forestillingene er sett iløpet av 2019 og er anmeldt av: Marianne Ek Hagen og Helge Langerud Heikkilä
