Anna møter Vronskij og det slår gnister. Langs togskinnene mellom Moskva og St. Petersburg og i Russlands mektige palass utspiller det seg livsfarlige kjærlighetsrelasjoner. Lev Tolstojs verdensberømte verk danses i disse dager på Hovedscenen på Den Norsk Opera og ballett. Resultatet er en bekmørk, sensuell og gripende ballett, med døden til følge.
Tittel: Anna Karenina
Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen mandag 28.oktober
Av: Lev Tolstoj
Koreografi: Christian Spuck Musikk: Sergej Rakhmaninov, Witold Lutosławski, Sulkhan Tsintsadze, Josef Bardanashvili
Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkestret, Håvard Gimse (klaver), Ingebjørg Kosmo (mezzosopran), Désirée Baraula (mezzosopran) 28/10, 30/10
Kommende forestillinger: 30.okt, 5., 7., 9., 13., 15. og 16.november
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Det umulige valget. Mannen hun elsker eller barnet hun har født. Anna kan ikke få dem begge. Jeg blåser i hva baktankene til Tolstoj var den gang han skrev verket, for meg er det dette historien handler om, og det er dette jeg ser på scenen denne mandagskvelden. Melissa Hough gjør sin Anna sensuell, maskulin og krever sin rett til å leve sitt liv. Erik Murzagaliyev som Karenin er rolig, behersket og tom i blikket. Han mister sin Anna, men hater henne ikke. Det er ikke plass til hat i en historie med så mye sorg. Douwe Dekkers danser Vronskij med en gutteaktig sjarm jeg ikke har sett før. Kanskje krever rollen litt mer brodd? Jeg er ikke sikker. Det jeg vet, er at scenene mellom han og Melissa mangler noe i første akt. En slags brodd. Det virker mer som sex enn kjærlighet, og det gjør på en måte hele relasjonen deres mindre viktig.
Det var kritikken, og jeg velger galant å hoppe over de andre karakterene også, de oppleves ikke like viktige. Det er disse tre det handler om, og et barn selvfølgelig. Barnet som hele veien er på en armlengdes avstand. For langt unna for hans mor Anna.
Kostymene er tunge, mektige og mørke. Scenografien naken, med bjørkestammer så høye som de høyeste palasstårn. Et par enkle lysekroner. Kalde stoler. Vi skal inn i mørket denne oktobernatten.
Andre akt er dessuten betydelig bedre enn første. Noe som slettes ikke er en dum ting. Her får Anna være råere, Karenin mer fremtredende og Vronskij blir mer som en statist. Sønnens inntreden rundt togskinnene er som alltid et høydepunkt. Jeg koser meg i salen.
For meg er dette en av verdens vakreste kjærlighetshistorier. Helt der oppe med Hamlet og Ofelia, Romeo og Julie, og Elio og Oliver. Forskjellen er at her har kjærligheten en ekstra dimensjon. Mor – barn – elsker. De tre, som ikke kan være mer enn to. Det kan ikke Anna leve med. Men denne Balletten kan jeg leve med, og det kan Den Norske Opera og Ballett også. Gratulerer med nok en fabelaktig forestilling!
