Etter å ha utforsket en mer tradisjonell teaterform i forestilling nr. 17, er Antiteateret nå tilbake i kjent stil igjen – med uvanlige scenerom og spenstig publikumsinvolvering. Forestilling nr. 18: Før vi dør markerer teatrets noe overivrige retur til sine røtter.

Tittel: Før vi dør

Av: Even Standal Vesterhus, Even Torgan, Fanny Vaager og Tine Skjold

Tid og sted: Lønnhaugen Allé 7, 12. oktober 2019

Regissører/produsenter: Even Torgan og Even Standal Vesterhus

Medprodusenter: Herman Winther, Tine Skjold

Regiassistent: Arturo Scotti

Inspisient: Andrea Hellener

Lys: Mathias Langholm Lundgren

Scenografi: Tora Troe

Musikalsk ansvarlig: Jacob Beranek Hvattum

Medvirkende: Sjur Vatne Brean, Jakob Larsen Fort, Rebekka Jynge, Tora Dietrichson, Sigurd Andreas Vespestad Marthinussen, Nils Bendik Kvissel, Elisabeth Heradstveit, Sindre Hansen, Christina Sleipnes, Camilla Klaudiussen

Kommende forestillinger: I spilleplan til 9. november

Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er ikke alltid like å lett å vite hva man skal forvente som publikummer hos Antiteateret. De er utfordrende og de er uredde, og som tilskuer må man bare bli med på leken. I Før vi dør er publikum medlemmer av aktivistgruppen “Klima for alle”. Det unge ensemblet forsøker å skape et diskusjonsforum hvor vi alle kan by inn med våre meninger om klimakrisen og grønne løsninger. De gjennomfører en håndsopprekking knyttet til ulike miljøpåstander og uten forvarsel blir tilfeldige tilskuere konfrontert med sine holdninger. De må komme med forklaringer for hele rommet, og får kritiske oppfølgingsspørsmål. Det knyter seg i magen min og jeg unngår bevisst blikkontakt med skuespillerne. Dette har jeg ikke signed up for og ingen har forberedt meg på det. Jeg vil ikke delta.

I det ene øyeblikket er vi altså deltakere i rommet, vi blir involvert og utfordret til åpen dialog. Men rommet endrer seg raskt og i neste øyeblikk er fluer på veggen. Det er små og nokså utydelige indikasjoner på hvilken rolle vi har. Når vi så vender tilbake til møtesituasjonen, og skuespillerne involverer oss, er det enda vanskeligere å bli med på leken igjen. En karakter henvender seg til meg i en privat samtale, men jeg vil jo ikke svare. Jeg er ikke med på den fiksjonen de så gjerne ønsker å skape, og den direkte konfrontasjonen føles påtvunget og nesten klaustrofobisk. Er det lov å ikke svare? Hvordan kan jeg unngå kontakten?

De kommende møtesekvensene er tydelig regisserte scener mellom skuespillerne, og vår deltakelse føles uønsket. Premisset de har lagt er allikevel at det skal være et interaktivt rom, hvor vi er deltakere på samme linje. Vi møter fortsatt blikket til skuespillerne, og involveres i små samtaler med dem, men det føles på ingen måte akseptabelt å bryte inn i diskusjonene igjen.  Innholdet i scenene gjennomgår også et skifte, fra miljø- og klimafokus, til ordinært ungdomsdrama. Engasjementet de kanskje klarte å bygge opp i enkelte publikummere videreføres ikke, og vi ender som et passivt publikum som “liksom” er med på krangler og diskusjoner mellom dramatiske og umodne ungdommer. Det er nesten så jeg tar til orde, kun for å teste ensemblets reaksjon… Men jeg tar heller meg selv i å le. Jeg tror det bare ikke treffer meg helt.

Det er ikke fordi Antiteateret er dårlig. Skuespillerne gjør en god jobb og er overbevisende i sine roller som klimaengasjert ungdom. De går all in på å skape et virkelighetsnært rom, der vi som publikum kan delta, men det er som om det mangler noen rammer. Spillereglene er for uklare.

Kanskje gaper de over for mye? Her er det både en historie om en vennegruppe og deres interne konflikter, de store utfordringene vi står ovenfor i samfunnet vårt når det gjelder klima, en rørende fortelling om en familie og deres kjære mormor og en avsluttende absurd sekvens full av røyk. Kanskje mangler det en forventningsavstemming et eller annet sted i prosessen. Jeg vet ikke hva løsningen er, men jeg håper Anti finner ut av det – for jeg vil så veldig gjerne digge det!