Det sitter en liten unggutt foran meg på første rad og spør når teateret skal begynne. Han ser spørrende opp på moren sin idet scenelyset stilles over i en annen nyanse, som for å signalisere til publikum: Velkommen til teateret, nå starter det altså! Den samme gutten skal en halvtime senere bade i pingpongs og strobelys og smile så vilt og frenetisk at han verken vet opp eller ned – eller start eller slutt på teateret!
Miet Warlop har lekt seg med alle symboler og virkemidler som finnes på Black Box Teater. FOTO: Reinout Hiel
Tittel: Big bears cry too
Konsept og regi: Miet Warlop
Tid og sted: Hovedscenen, Black Box Teater, 9. februar 2019
Musikk, tekster: Pieter De Meester, Joppe Tanghe, Wietse Tanghe, Miet Warlop
Teknisk regi: Hugh Roche Kelly, Frouke Van Gheluwe
Produksjon: Seppe Cosyns
Lysdesign: Henri Emmanuel Doublier
Utøvere: Wietse Tanghe, Christian Bakalov
Kommende forestillinger: 10. februar 2019 kl. 15.00
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe
Før denne barnevennlige feberdrømmen begynner er vi nemlig vitne til en litt cool kompis som trikser med racket og ball og lave skuldre utpå gulvet. Hen begynner å skyte baller på oss i publikum, og vi tar imot som på baseballkamp. Og jeg skjønner han lille gutten godt. The-one-person-show som foregår der ute på scenegulvet ser mest ut som en forvilla scenetekniker som ikke vet helt hvordan hen skal starte det hele. MEN, herrefred og rike, for et univers når det først kikker inn! Miet Warlop har mekka vilt for oss. Det hele er megafascinerende, lavbudsjettert og ressurssterkt! Og en invitt til å delta i anarkiet.
Warlop leker seg med alle knappene og snorene som er satt opp inne på Black Box, og ting går ikke som det skal og ting faller på feil plass, men det går greit, for det handler ikke om skuespillerprestasjon eller silkeglatt timing i det hele tatt. Det er scenografien av symboler og isopor og pels som gjør dette stykket levedyktig, og vi kan bare sitte i setene våre og se på – og vi liker det vi ser mesteparten av tiden. Unntatt når det skal sprekkes ballonger og legges intens ambient over alt. Det er gøyal og boblende skaperkraft i det, men det er som å gjenoppleve de der sanserommene borte på ressurssenteret på Ekeberg.
Jeg må få lov til å kalle dette en performance mer enn et teater. Har man på seg teaterbrillene, kan det fort bli mye haltende med denne oppsetningen. Og unggutten skal igjen få rett. For teateret starter aldri. Den ”ekte forestillingen” lar seg vente helt til slutten. Da har Warlop presentert alle de absurde og visuelle reglene for dette universet, og den ”ekte forestillingen” begynner. Barna kommer løpende ut på gulvet, får støvsugere og pistoler og nettinghåver til opplukking, og hjelper scenearbeiderne med å samle opp galskapen med samme effektivitet som ambulansepersonellet plukker opp etter bilkrasj.
Og de elsker det store bilkrasjet! De er så skolert og inni symbolverdenen til Big Bears Cry Too, at potensialet i scenerommet bare velter ut av kidsa! Selvfølgelig sitter jeg ved siden av en teaterpedagog med master i PPU og diskuterer at dette er det virkelige teateret. Den viktigste fortellinga. At barna (og deres foreldre etter dem) får så mye stimuli av bare å leke rundt blant kulissene, at det er verdt reisen, pengene og tiden deres bare det. De får lov, og de prøver, å skape logikk og sette sammen bamsen og slikke opp melken som renner utover.
Jeg nevner ingrediensene fra kveldens teatereggerøre: Eksploderende teddybjørner, luftmaskin, gønnere, Batman og melk med konditorfarge. Det er megarart og utrolig morsomt med alle barna på 6+ som hyller med av glede og tidvis redsel. Men du kan ikke lage kunstomelett uten å lett traumatisere barn. Jeg sitter også å skriker og tramper i takt og vi ler og ler og ler. Det er som om Hoppeloppeland får et barn med hun radikalt kunstneriske barnepedagogen. Her er det frie tøyler og alvor gjemt i fjas herifra og til månen.