Ung, vakker og uredd mønstrer Billy Budd ubåten “Den Urokkelige”. Et skjebnesvangert valg. Mange år senere, plages kaptein Vere fortsatt av det som skjedde den gangen. Operasjef Annilese Miskimmon har regien og tar oss med til begynnelsen av andre verdenskrig. På scenen synger 75 mannsstemmer en historie om krigens meningsløse nødvendighet.
Libretto: Edward Morgan Forster og Eric Crozier, basert på Herman Melvilles roman
I ingressen låner jeg grovt fra Operaens egen presentasjon av forestillingen, for den er god. Benjamin Brittens opera Billy Budd blir presentert akkurat slik de skriver at den skal gjøres. Intet mindre, intet mer. Den massive ubåten er en imponerende scenografi, akkurat slik man kunne regnet med. Nok en gang – intet mindre, intet mer. Selv savner jeg mer råskap, noe vågalt. Billy Budd er på ingen måte dårlig, men jeg opplever den litt som scenografien: grå.
Forestillingen varer drøyt tre timer, synges på engelsk og har én pause. At språket er engelsk og ikke italiensk er nok noe teaterungdom vil sette pris på. Det gjør historien litt mer tilgjengelig. Rammen rundt, med en ubåt på operataket etc. tilfører også “opplevelsen” en letthet og ungdommelighet vi liker godt. Kraften i de 75 mannsstemmene er også slående, spesielt mot slutten av Billy Budd.
Men jeg savner noen overraskelser. Det lille ekstra som slår en i bakken eller hever forestillingen som helhet. Jeg sliter med å la meg rive med. Applausen blir på mange måter et godt bilde på teateropplevelsen, solid, men trygt plassert sittende i setet.
Er det denne operaen du burde se i år? Jeg vil nok ikke anbefale det. Likefullt står Billy Budd igjen som et solid stykke opera, intet mer, intet mindre.
