Etter å ha sett Charlie og sjokoladefabrikken både på West End og Broadway, er det endelig tid for å se musikalen hjemme i Oslo. Vi kjenner alle historien om gutten Charlie som finner en gullbillett og får komme inn i Willy Wonkas fabrikk – men egner fortellingen seg som musikal? Etter å ha sett den tre ganger i tre forskjellige land, er jeg fortsatt usikker.
Tittel: Charlie og sjokoladefabrikken
Tid og sted: Det Norske Teatret, 24. november
Regi: Vidar Magnussen Koreografi: Belinda Braza
Scenografi: Gjermund Andresen Kostymedesigner: Christina Lovery
Medvirkende: Peter Andreas Hjellnes Mosen, Fridtjof Stensæth Josefsen, Pål Christian Eggen, Geir Kvarme, Catharina Wu, Ellen Birgitte Winther, Christoffer Olsen m.fl.
Kommende forestillinger: t.o.m. 29. mai, 2020
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Vi befinner oss i London, hvor vi møter Charlie Bucket og hans lutfattige familie. Peter Andreas Hjellnes Moseng briljerer virkelig i rollen som Charlie. Han tar oss med på en reise på jakt etter gullbilletten som skal få ham inn i sjokoladefabrikken til Willy Wonka, og jeg tror ikke jeg avslører for mye ved å si at gullbilletten dukker opp til slutt – muligens med litt hjelp av den mystiske mannen som stadig vekk dukker opp rundt om i byen. Gleden Moseng ustråler når han finner gullbilletten, er ubeskrivelig! Bedre utstråling og energi skal du lete lenge etter, han får oss rett og slett til å smelte.
Scenografien leker med perspektiver og størrelse, og forvandles enkelt fra en bakgate i London til en magisk sjokoladefabrikk. Gråtonene i scenebildet sluker oss inn Londons dysterhet, mens Willy Wonka sin knallgrønne dress utstråler en helt ny energi. De beviste fargevalgene er med på å forsterke spillet hele veien, og scenografien er en viktig del av denne forestillingen. Det er stilrent og enkelt, men samtidig spennende og variert.
Fridtjof Stensæth Josefsen har fått det ærefulle oppdraget med å spille selveste Willy Wonka, og det gjør han på en glimrende måte. Han er den mystiske mannen vi drømte om å møte da vi var små, men når vi først kommer inn i sjokoladefabrikken, møter vi en autoritær mann uten noen form for medlidenhet for barna som drukner i sjokoladeelver eller blir spist av kjempe ekorn. Likevel er det noe med ved karakteren som gjør at jeg liker ham, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på nøyaktig hva det er.
Resten av ensemblet gjør også gode prestasjoner, men det er en ting med castingen jeg stusser over. På West End ble alle barna spilt av barn, mens Det Norske Teatret har de gått for samme løsning som på Broadway – med unntak av Charlie, spilles alle barna av voksne skuespillere. Det blir et stort sprik i alder, og selvom de voksne skuespillerne er gode på å spille barn, har Moseng en helt annen energi. Det blir en merkelig miks som ikke helt gir mening, og jeg tror at det ville løftet helheten flere hakk om man puttet barn i alle barnerollene.
Til å være en musikal syns jeg ikke sangene treffer helt, selv etter å ha sett forestillingen 3 ganger, er det ikke noe av musikken som har festet seg. Nå er ikke komposisjon min sterke side, men musikken i denne forestillingen fremstår som litt enkel og kunne med fordel vært mer variert, gjerne med flere store ensemblenumre. Når det er sagt, syns jeg regissør Vidar Magnussen har løst det på en god måte ved å legge mye av fokuset på selve skuespillet.
Alt i alt er dette en koselig familieforestilling, som jeg tror spesielt barna har stor glede av. For ungdom og voksne blir det kanskje litt enkelt, samtidig som det er deilig å kunne se en forestilling hvor man slipper å tenke og analysere det som skjer. 10 år gamle Peter Andreas Hjellnes Moseng er forestillingens store helt og leder an et voksent ensemble med glans! Hans prestasjon står igjen som hovedgrunnen til å se denne forestillingen!
