Dette barnet er en forestilling om familierelasjoner, om å være forelder og å være barn. “Alle er nokon sine barn” står det i beskrivelsen hos Det Norske Teatret. Dette er noe vi alle kan relatere til, og du kan godt se denne forestillingen på grunn av det gjenkjennelige temaet. Men du kan også se den bare på grunn av det sceniske konseptet.
Tittel: Dette barnet
Av: Joël Pommerat
Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 2, 28. mai 2019
Oversettelse: Tove Bakke
Regissør: Jon Tombre
Scenograf og kostymedesigner: Lawrence Mastaf
Lysdesigner: Per Willy Liholm
Komponist: Amund Sjølie Sveen
Medvirkende: Unn Vibeke Hol, Kyrre Hellum, Espen Løvås, Gard Skagestad, Ragnhild Meling Enoksen
Dramatiker Joël Pommerat har samlet inn historier fra en blokk i den franske byen Calvados. Resultatet ble et novelleaktig manusskript med ti fortellinger, som nå bringes til livet på Scene 2 hos Det Norske Teatret. Ti noveller om det å få et barn og hvordan det aldri blir helt slik man tenker det skal bli. På godt og vondt. Ved første øyekast er jeg skeptisk. Er dette noe for en ung kvinne? En som ennå ikke har egne barn? Vel, jeg må pent spise mine egne ord. Jeg er – som de påpeker – noens barn, og da treffer dette meg også. Kanskje spesielt meg… En som er midt mellom det å fortsatt føle seg som noens barn, og en som forstår sine foreldre fra et voksenperspektiv. Dette barnet bærer i seg alle disse relasjonene.
Det er allikevel ikke tematikken som treffer meg hardest. Det er den mesterlige sceniske utførelsen. Sammen med scenograf og kostymedesigner Lawrence Mastaf har regissør Jon Tombre skapt et genialt univers for disse ti historiene. Det er så enkelt og smart løst. Vi ser inn i et ordinært verksted. Gulvet er dekket av hvit plastikk, fire arbeidsbenker står klare med former og verktøy. Lengre bak ser vi sorte bøtter med sand og vann. Vi introduseres for rommets faktiske funksjon: Her lages det leireobjekter. Skuespillerne bruker sanden og vannet. De lager avstøpninger av barnehoder. Det er så røft og håndfast. Jeg blir helt fortryllet av det fysiske arbeidet med det naturlige materiale. Det er vakkert å se på. Sanden smuldrer fra avstøpningene. Det går sakte i oppløsning. Den kastes, den tømmes ut og avstøpningene knuses. Forestillingen er full av nydelige og sterke bilder med sanden. Når teksten legges oppå dette så oppstår det et helt unikt uttrykk.
Vi befinner oss i et symbolsk univers. De fysiske handlingene – arbeidet med sanden og hodene – gir ordene mer betydning. Vi trenger ikke se en datter krangle med sin far. Vi kan høre dialogen og se hender gå fra å leke med sand til å kaste den. Det er ikke teskje-teater, men smart og subtilt. Dermed holder de seg unna klisjeene og voksen-spiller-barn-dilemmaet. Etter min mening kommer kjernen i historiene bedre fram på denne måten. Billedgjøringen gir en større dybde til relasjonene de ønsker å framstille. Ved å live-projisere nærbilder av sandhodene og andre elementer i rommet, ledes fokuset vårt gjennom forestillingen. Det er et effektivt og fint grep.
Jeg håper noen leser dette og tenker de vil se forestillingen. Dette barnet fortjener mer enn halvfull sal, som i kveld. Ikke la deg skremme av tittel og beskrivelse. Denne forestillingen er like mye for barna som foreldrene. Det er en forestilling som makter å balansere det poetiske og vakre med det røffe og fysiske. En kombinasjon som virkelig falt i smak hos meg.
