Dido og Aeneas

Det er barokkfest i Operaen og huset florerer av 1600-tallets musikk og estetikk. Det skriker kanskje ikke ungt og friskt, men vi titter høflig innom allikevel. Vi velger oss Dido og Aeneas. Én time klassisk kjærlighetshistorie i operaforpakning, med Nasjonalballetten UNG og andre ferske talenter i ensemblet. Kanskje barokken kan fenge, tross alt?

I Dido og Aeneas går musikere, dansere og sangere sammen i skjønn harmoni. FOTO: Erik Berg


Tittel: Dido og Aeneas
Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Scene 2, 1. april 2019
Koreografi, regi og iscenesettelse: Andreas Heise
Libretto: Nahum Tate
Musikk: Henry Purcell
Musikalsk ledelse: Bjarte Eike
Scenograf/Kostymedesign: Bregje van Balen
Lysdesign: Dorthe Wiig Andersen
Medvirkende: Astrid Norstad, Heidi Cecilie Baastad Christensen, Mikkel Skorpen, Sindre Berntsen, Lydia Hoen Tjore, Désirée Baraula, Eira Sjaastad Huse
Dansere fra Nasjonalballetten UNG, korister fra Operakoret, musikere fra Barokksolistene
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldese av: Mari Noodt



Dido og Aeneas forelsker seg,
men på tross av deres kjærlighet lokkes Aeneas ut i utroskap av en trollkvinne. Dido blir knust. Slik er historien fra 1680-tallet. Den er klassisk og tragisk, men i 2019-versjonen er det tatt noen små, men kraftfulle grep. Trollkvinnen er borte, i alle fall i klassisk forstand. Innledningsvis har i stedet regissør Andreas Heise lagt inn en ørliten kyssescene mellom trollkvinnen og Aeneas. De er søte og forelska. Så kommer Dido og trollkvinnen er knust. Her er det ingen fæl, forlokkende hulder som vil ødelegge for de to elskende, men en såret og lengtende medkvinne. Et fint valg av Heise, for det gjør problematikken litt mer gjenkjennelig i vår tid… Ansvaret legges på Aeneas, mannen. Ingen magi eller trolldom lokker han ut i det – kun han selv. Og det er jo fint i disse kvinnekamptider! Handlingsmessig, en fin forestilling.

Det er en flott dynamikk i det unge ensemblet på Scene 2. FOTO: Erik Berg

Vi er på Scene 2, så det overdådige operaformatet må naturligvis nedjusteres litt. Her er det ingen store scenografiske elementer eller orkestergrav. Scenen er strippet ned til kun en tronstol og noen instrumenter. Barokksolistene, bestående av syv musikere, er sømløst med i regien på scenen og gjør en formidabel jobb med å blende inn i forestillingen. Jeg må berømme dem for deres innlevelse og musikalske prestasjon. Deres uttrykk og bevegelse understreker følelsen i melodiene ytterligere. Barokkmusikk er slettes ikke så verst, servert på denne måten! Dessverre, og jeg må legge vekt på dessverre, er ikke sangerne med i denne rosen.

Dido og Aeneas spilles på sitt originalspråk, engelsk, men sangerne mangler diksjon og ordene forsvinner. De er gode sangere, men vi ender opp med å miste mange poenger, og må tolke historien ut fra det fysiske spillet. Og det er noe med den intime salen, som gjør den tradisjonelle operaformidlingen så banal. Jeg må faktisk innrømme at jeg blir litt flau. På de store scenene, omringet av ekstravagante kulisser og ballerinaer, blir ikke mimikken og gestene så tydelige. På en strippet Scene 2, er solistene helt blottlagt og deres overspilte følelser oppleves verken nære eller ekte. Jeg har full forståelse for at sangteknikken har sin del av skylden, men jeg kan ikke noe for det… De overdrevne kline- og rotesekvensene er skikkelig “puteTV”.

Koreografien i forestillingen inneholder elementer av moderne dans og spriter opp den tradisjonelle operaformen. FOTO: Erik Berg

Heldigvis er det nok av andre å følge med på. Ikke bare er orkesteret med på scenen, det er også et kobbel av dansere og korister her. Regissør Andreas Heise skaper flere vakre bilder og bevegelser med det store ensemblet, og har et godt øye for sømløse overganger. Selv om det er noe forvirrende med alle danserne som skal doble karakterene, er de dyktige talenter som viser seg fra sin beste side. Denne balletten har et moderne preg, og er en fin kontrast til det tradisjonelle i musikkformidlingen. Kostymedesigner Bregje van Balen har sydd (hehe) det hele sammen med nydelige 1600-tallsinspirerte kostymer i blåtoner. Det kommer godt med i et rom som ellers gir lite følelse av tid og sted.

Det er kanskje ikke en så verst kveld, dette her, men jeg tror ikke jeg vil anbefale den noe videre. Barokksolistene er helt klart kveldens høydepunkt, og de medvirker i flere forestillinger på Operaen, så de kan du jo gjerne få med deg! Dido og Aeneas kan vi la ligge, og heller vente i spenning på hva disse unge talentene blir med på neste gang. Vi kommer uansett, for vi heier på dem!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg