Dottera

Dottera skal være forestillingen om ungdomstiden, om det å fylle 18 år og bo litt hos pappa og litt hos mamma. Det den faktisk er, er en forestilling om å være forelder – om voksenlivet. Og det er jo litt nedsig for en forventningsfull teaterungdom.

I kjent stil lar Goksøyr & Martens publikum komme tett på nære relasjoner og hverdagslige hendelser. FOTO: Kim Hiorthøy

 

Tittel: Dottera
Tid og sted: Det Norske Teatret, 27. februar 2019
Idé, regi og scenetekst: Goksøyr & Martens
Scenograf og kostymedesigner: Olav Myrtvedt
Lysdesigner: Ingeborg Staxrud Olerud
Lyddesign: Sigrun Merete Mongstad
Dramatrug: Ingrid Weme Nilsen
Medvirkende: Julie Moe Sandø, Oddgeir Thune, Heidi Gjermundsen Broch, Tuva Holen, Benjamin Haug Hagen, Casper Falck-Løvås m.fl.
Kommende forestillinger: I spilleplan til 12. juni 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt

 

Regiduoen Goksøyr & Martens høstet i 2018 ros fra både teaterungdom og andre kritikere for deres forestilling 11 år. Som første del av en pentalogi, medfører det naturligvis en del forventninger til oppfølgerne. Nå står det kvadratiske publikumsstillaset igjen klart på Det Norske Teatret for del to – Dottera. Vi klatrer opp og inn i selen, setter headsetet på og tar inn virkeligheten vi får titte ned på. Med bakgrunnslyder på øret og en tilsynelatende realistisk leilighet under føttene våre, er det allerede spennende å utforske. Forventningene stiger.

Dottera handler aller mest om det å være pappa (Oddgeir Thune) og stemor (Julie Moe Sandø). FOTO: Kim Hiorthøy

 

Men det går treigt. Vi introduseres for en familie på fem. Mamma og pappa, to sønner og dottera. Dottera som bare er pappa sin og som bor der innimellom. Dette er ungdommen vi skal følge. Det er Anes ungdomstid det handler om. Men pappa og stemor tar opp all plass i denne forestillingen. Det er deres krangler og uenigheter vi ser. Deres samtaler og følelser vi hører. Ane framstilles mest som en irriterende og irritert tenåring, uten særlig personlighet. Og er det noe som er kjedelig på en scene, så er det en trass tenåring.

Scenografien er forseggjort og detaljrik og er med på å underbygge det realistiske og hverdagslige i forestillingen. FOTO: Kim Hiorthøy

 

Konseptet er fortsatt genialt, og innbyr til intense og intime opplevelser. Vi får titte ned i et privat hjem, som for å dissekere et familieliv. Det er virkelig en helt annen teateropplevelse. Desto mer synd er det at selve forestillingen ikke møter formens genialitet. Dramaturgien er for flat, og klarer ikke skape nok driv og interesse. Jeg sitter med følelsen av å se vanlig hverdag, og går ut av salen med få nye tanker og følelser. Det er ikke derfor jeg går i teatret. Hverdag har jeg jo nok av i mitt eget liv.  Jeg skulle ønske vi fikk større innblikk i Anes liv. Hennes ekte følelser om det å være skilsmissebarn, samtaler med venninner og kjæresteproblemer. Isteden får vi dyp innsikt i oppdragelsesproblemer og voksenliv. Det kan godt være det faller i bedre jord hos de som faktisk er foreldre.

 

Goksøyr & Martens har tidligere truffet meg hardt i mellomgulvet og satt i gang tankeprosesser som strekker seg langt ut av teatersalen. Hverdagen til en skilsmissefamilie oppleves mer som en privatsak. Noe jeg ikke vil legge meg opp i og mene mye om. Når ungdommen selv, den ene jeg kanskje kunne funnet noe gjenklang i, blir en statist i fortellingen (!) da er det ikke så givende, dessverre. Jeg kan bare håpe at duoen kommer sterkere tilbake med del tre av LIVET.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg