Vi må bare si: Hæ? Ikke fordi det ikke gir mening, men nettopp fordi det gir mening. Hvorfor heter den da HÆ?? Hva er egentlig Eikelirevyens poeng? Eller, som de sier i avslutningsnummeret – “HVA ER GREIA, HÆ?”
Tittel: Hæ?
Hvor/når: Eikeli videregående skole, 27. februar
Skuespillere: Anders Løfqvist, Casper Lorentz, Frida Meyer, Sondre Lyssand, Una Halvorsen, Sina Joy, Leon Edsem, Mons Tryggve Gellein og Markus Fjær
Kommende forestilling: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Julie Aspholm Skogen og Maria Gonsholt Kristensen
Atmosfæren som møter oss når vi entrer Eikeli videregående skole er laidback og chill. Stemningen følger oss inn i foajeen, der skuespillere hilser på venner og bekjente, inn i salen og til slutt opp på scenegulvet. Dette er uformelt. Dette er hjemmekoselig. Dette lover godt.
Revyen åpner med Åpningsnr/Branninstruksjoner, en iscenesatt auditionrunde for hvilke skuespiller som skal gi oss… branninstruksjoner. To gutter i voksenbleier kaprer rollene og synger opplysende om… branninstruksjoner. Original idé med mye potensiale. Vi vet også fra programmet at voksenbleietemaet skal komme igjen, men merker raskt at det ikke brukes som den røde tråden vi håpet på. Og hva skjer med resten av skuespillerne? Når åpningsnummeret er over mangler vi fremdeles å se over halvparten av ensemblet. Vi får faktisk ikke se alle være sammen på scenen før i avslutningsnummeret: HÆ?.
Hæ? Med dette i tankene er det ikke overraskende at vi savner mer samhold på scenen. Det er jo vanskelig å oppnå når mesteparten av revyen kun består av enkeltstående sketsjer. Men, energien de klarer å gi hverandre under avslutningen er helt rå – så det kunne vi ønske vi fikk se mer av!
Vi sier det rett ut; revyen undervurderer seg selv. De tar ikke det de har laget på alvor og har lett for å gjemme seg bak tittelen. Sketsjene er ikke HÆ? nok. Skal sketsjene i seg selv ikke gi mening, eller er det nettopp det at de kaller revyen HÆ? som ikke skal gi mening? Ut fra tittelen forventer vi vel egentlig noe mer absurd. I stedet får vi scener folk flest kan relatere seg til og forstå.
Noe av det som derimot kan stemme med tittelen, er måten de ikke kombinerer dans, band og teater. Både tremannsbandet og de 16 danserne har egne, enestående numre som for publikum fungerer som brudd fra selve revyen. Dette er ikke typisk for revysjangeren og får oss til å tenke – er temaet muligens litt mer gjennomtenkt enn det vi først trodde?
Det er så mye potensiale blant skuespillerne! Hadde de bare gnagd mer på ideene sine kunne revyen blitt mye bedre. Vi tror at disse revysjelene egentlig sitter inne med veldig mye mer. Og helt til sist, som et lite PS: det at det er laidback og chill, det er noe storbyrevyer kunne lært noe av.