En Sporvogn til Begjær

Grusomhetens Teater forsetter å utfordre egen norm og varemerke, med et nytt realistisk skuespill på plakaten. Sist gang briljerte de med dramaet Hvem er redd for Virginia Woolf, nå har de satt tennene i Tennessee Williams storverk, En Sporvogn til Begjær. Nok en enorm utfordring, og nok en enorm suksess.

Hanne Dieserud imponerer i rollen som Blanche DuBois. Foto: Claudia Lucacel

Tittel: En Sporvogn til Begjær

Av: Tennessee Williams

Tid og sted: Grusomhetens Teater, fredag 25. oktober

Regi: Lars Øyno     Produsent/regiassistent: Claudia Lucacel

Medvirkende: Hanne Dieserud, Nina Eileen Sponnich, Jade Francis Haj, Gisle Hass, Henriette Blakstad, Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Cristo Rodriguez Borrachero Indignado, Lars Brunberg, Claudia Lucacel og Carl Anders Hollender

Lysdesign: Rolf Christian Egseth    Lysetekniker: Jan Skomakerstuen

Scenografi: John-Kristian Alsaker     Tekniker: Thomas Sanne

Kostyme: Gjøril Bjercke Sæther og Antti Bjørn     Maskør: Trude Sneve

Kommende forestillinger: Spiller til og med 9. november

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Både Hvem er redd for Virginia Woolf og En Sporvogn til Begjær er sterke karakterdrevne dramaer som aldri beveger seg ut av det ene rommet hvor handlingen utspiller seg. Mennesket står i sentrum. Det dyriske mennesket, det sårbare mennesket og mennesket som lyver for seg selv. Fasader blir blottlagt, illusjoner rakner og selve helvete bryter løs. Her har Lars Øyno knekt en kode. Han er beintro til originalmaterialet og lar tekst og spill drive handlingen uten noen påtatt modernisering eller svevende forsøk på tidløshet. Vi er i varme New Orelans på 1940-tallet, men det gjør ikke historien om Blanche DuBois og Kowalski-familien noe mindre gripende av den grunn. Det ytre er kanskje gammelmodig, men menneskets indre vil vi kunne relatere oss til – uansett hvilken tidsalder vi er i. Når regi, skuespill, scenografi, lys og lyd sitter som et skudd i tillegg, er resultatet fantastisk teater som burde sette standarden for selv de største institusjonsscenene.

 

Hanne Dieserud spiller Blanche DuBois, som en sommerkveld dukker opp i den lille leiligheten til søsteren Stella og svogeren Stanley Kowalski. Som en riktig sørstat-frue med vakre klær og vakre ord, er hun en sterk kontrast til arbeidermannen Stanley og søsteren, som for lengst har blitt vant til et enklere liv enn det hun pleide å leve. Dieserud imponerer meg hver gang jeg ser henne på scenen, og hun sklir rett inn i rollen som den falmede fornemenheten Blanche. En udiskutert fysikk, en udiskutert diksjon og et nærvær som stjeler showet hver bidige gang. Vi tror på Blanche fra første stund, og selv i den mest overbærende selvmedlidenheten og transparente løgnen, forstår vi henne og heier på henne.

 

Seksualitet og begjær er et gjennomgående tema gjennom hele stykket. Både det vakre og det destruktive ved det. Foto: Claudia Lucacel

 

Fordi Diserud gir oss en Blanche full av nyanser og troverdighet, så gir Jade Francis Haj oss en desto mer brutal Stanley. Mens Blanche tviholder på løgnen og sier knapt et sant ord, er Stanley en enkel, men ærlig mann som vil ha alle kortene på bordet. Dyrisk kaller Blanche han, og dyrisk er Haj i sin rolleprestasjon. Høylytt og voldelig, men også en lidenskapelig elsker. Begjær er grunnen til at Stella blir oss han, og begjær er grunnen til at hun til slutt velger han over søsteren. Nina Eileen Sponnich gjør en fremragende innsats som Stella, en karakter som fort kan bli borte i de voldsomme personlighetene til Blanche og Stanley. Men Sponnich gir like fult av seg selv som sine medspillere, og hennes fortvilelse over å trekkes imellom ektemannen og søsteren er mektig å vitne til.

 

Scenografien tar oss rett hjem i to-roms leiligheten til Stella og Stanley. Sparsom møblering viser de enkle forholdene de lever i, og bortgjemte flasker med brennevin viser Stanleys (og Blanches) alkoholmisbruk. Smart bruk av lys gir oss de dunkle og fuktige kveldene i New Orleans, mens utenfor går det lydspor av trikkekjør, gatetravelhet og katteskrik. Musikk ligger som et subtilt teppe av jazztoner i bakgrunnen, og blir kun gjort oppmerksom på når det er meningen – og da med nådeløs virkning. Det er et nøye gjennomtenkt scenebilde fra start til slutt, og det fletter seg sømløst inn i den komplette opplevelsen.

 

Lys er hele tiden med på å skape stemning, både fysisk og psykisk. Foto: Claudia Lucacel

 

Grusomhetens Teater og Lars Øyno viser med En Sporvogn til Begjær at de er et allsidig teater, som evner å ta tak i utfordrende materialer og leverer rågode resultater. Den tradisjonelle formen behersker de med glans, og nok engang sitter jeg igjen med lovord og en sterk oppfordring til at alle burde se forestillingen. Likevel håper jeg at neste gang jeg besøker teateret har de funnet tilbake til sine røtter: Artaud og ideen om grusomhetens teater. En Sporvogn til Begjær har jeg sett to ganger i år allerede, mens de originale produksjonene til Grusomhetens Teater har vært unike urpremierer jeg aldri vil glemme, og kanskje aldri vil få se igjen. Ikke glem den friske pusten dere blåser inn i teater-Norge. Ikke glem at dere er Grusomhetens Teater.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg