En sporvogn til begjær ble skrevet av Tennesse Williams i 1947, og blir av mange regnet som et av de beste amerikanske skuespillene gjennom tidene. Er det noe med tematikken i stykket som gjør det aktuelt å sette opp i Norge i dag, så mange år senere? Oslo Nye teater tar oss med til New Orleans i et hett familiedrama, som kanskje er enda mer aktuelt i dag, enn tiden det ble skrevet på!
En kvinne kommer gående over scenen. Hun stopper ved en trapp og går ned, etasje etter etasje. Det er tydelig at hun ikke hører til i dette strøket. Begjær het trikken hun kom med, og ordet «begjær» er et ord vi siden hører gang på gang gjennom hele forestillingen. Kvinnen er Linn Skåber, eller Blanche Dubois som hun heter for anledningen. Hun har endelig kommet fram til søsteren Stella Kowalski, og flytter inn omgående.
Sammen med Stella bor også hennes mann, Stanley Kowalski, som gjør alt som står i sin makt for å finne ut hvorfor Blanche plutselig har dukket opp hos dem. Originalt er rollen Stanley skrevet som en tiltrekkende karakter, som tross sine utbrudd, har en sjarm og lidenskap som får oss til forstå hvorfor Stella blir hos ham. I denne varianten fremstår han som voldelig og ekkel, og hvorfor Stella blir værende, forblir et mysterium. Det gir virkelig ikke mening, og det gjør også driven i resten av forestillingen litt diffus. Nils Jørgen Kaalstad gjør for all del en god prestasjon som den intense og voldsomme Stanley, men han mangler den ømme side som forklarer Stellas enorme forelskelse.
En sporvogn til begjær er et sterkt drevet karakterdrama. Handlingen blir i liten grad ført videre av utenforstående situasjoner, men det er karakterenes indre motivasjoner som forteller historien og utvikler dramaet. Linn Skåber briljerer virkelig i rollen som den sensitive læreren Blanche. Gjennom stykket prøver hun febrilsk og opprettholde sitt glitrende image som fornem sørstat-frue, men jo hardere hun kjemper mot løgnen, jo raskere revner den. Skåber makter de utallige følelse-skiftene og det emosjonelle forfall som kjennetegner rollen, og hennes reise fra overklassen til undergang er en fryd å se på scenen. Stine Fevik er glimrende som Stella, som stadig trekkes mellom kjærligheten til ektemannen og søsteren. På slutten blir hun tvunget til å ta et valg, og hennes sorg og fortvilelse over situasjonen er gripende å vitne til.
Scenografien består av en imponerende stillas-kreasjon som karakterene beveger opp og ned og gjennom. Lyset er dunkelt og klarer å fremstille det varme og fuktige New Orleans klimaet. Nær sagt hele handlingen er lagt til Stella og Stanleys lille leilighet, og de kalde og skarpe metall-stengene skaper et godt bilde på det beskjedne kåret paret lever i. Kostymene er moderne, noe som skaper en stor kontrast til Blanches klesskap som består av fillete kjoler og pelskåper.
En sporvogn til begjær utforsker temaer som død og seksualitet, samt evnen til å la fantasien maskere virkeligheten. Blanche tviholder på sin skjønnmalte fantasi, men når andre begynner å avsløre den klarer hun ikke å akseptere det. Det er et nådeløst bilde på hvordan den ytre fasaden kan være viktigere enn livet for enkelte, en problematikk som er like aktuelt i dag som for 70 år siden. Regissør Kim Bjarke leverer en overbevisende adapsjon av det klassiske dramaet, og målgruppen er like fult ungdom som voksne og de eldre. En sporvogn til begjær er en solid forestilling som innfrir forventningene, og den toppes ytterligere av Linn Skåbers enorme rolleprestasjon!
