Det er ikke ofte jeg sitter på teater og føler meg dum, men denne gangen hang jeg virkelig ikke med. Jeg skal ikke prøve å late som jeg likte det jeg så, for det gjorde jeg ikke, men jeg skal prøve å gi en forklaring på hvorfor forestillingen ikke fenget meg. Det jeg likte med forestillingen var skuespillerne. Skuespillerne var rågode, men det var egentlig det.
Tittel: Gymnaslærer Pedersen
Hvor/Når: Urpremiere på Centralteatret, 21. november 2019
Regi: Ole Johan Skjelbred
Kostymer: Ane Ledang Aasheim
Medvirkende: Stine Fevik, Ingvild Holthe Bygdenes, Modou Bah, Andreas Stoltenberg Granerud og Eldar Skar
Kommende forestillinger: t.o.m. 21. desember
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Det starter ganske tydelig med en skoleklasse og deres lærer Pedersen. Lydeffektene når Pedersen skriver på den imaginære tavlen er godt timet og får meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Dessverre blir det hele fort rotete. Skuespillerne hopper ut og inn av roller, og jeg mister oversikt over hvem som er hvem. Det er mye skriking og lite sensur, så jeg sitter igjen med mange stygge ord uten sammenheng.
Kostymene ser ut som om de kommer fra blind-shopping på Fretex, bakgrunnsteppet ser ut som en billig kopi av sceneteppet i Operaen, teksten er rotete og uklar – jeg skjønte rett og slett ikke hva de prøvde å formidle. Det er nok litt min feil også, for jeg burde sikkert ha fulgt bedre med i historietimene på ungdomsskolen. Samtidig er noe av det jeg liker best med teater, at skuespillerne formidler tekst på en mer visuell måte, som ofte er lettere å forstå. Denne gangen blir jeg sittende igjen som et spørsmålstegn.
Jeg skulle gjerne sagt noen ord om handlingen, men dette var nok den delen av historietimen jeg sov gjennom på ungdomsskolen. Hvis jeg har forstått det rett, er det en gjeng som går sammen og danner et parti de kaller AKP ML. Disse bokstavene blir gjentatt gang på gang gjennom forestillingen (uten at jeg får med meg hva de står for), men etter litt googling skjønner jeg at det handler om det politiske oppgjøret på 70-tallet.
Stine Fevik sin monolog om postbudet til Mao skiller seg positivt ut fra resten av forestillingen. Her kommer diksjonen tydelig frem, og hun forteller en sammenhengende historie. Det er intenst, morsomt og skremmende på en gang, og hun fanger oppmerksomheten til publikum lenge. Sikkert 15 minutter. Resten av skuespillerne er også på hele tiden. Diksjonen drukner i de mest skrikete seansene, men selv om jeg ikke nødvendigvis skjønner så mye av det de prøver å formidle, ser jeg tydelige karakterer og en evne til å leve seg inn i de mest absurde rollene. Det er et relativt ungt ensemble, men de kler hverandre godt!
Det hele fremstår som en ujevn blanding av samtidsdans, performance kunst og frijazz – det er i hvert fall det nærmeste jeg kommer en beskrivelse på min opplevelse av forestillingen. Jeg sier ikke at det var dårlig, men det var helt klart ikke noe for meg! Politikk og historie er to av mine svakeste sider, så dette var dårlig match. Blir en swipe til venstre for min del, men jeg håper andre kan ha glede av forestilling – bare vær forberedt og les dere gjerne litt opp på historien først.
Støtter denne anmeldelsen. Den traff meg ikke noe sted. Et så viktig litterært verk, om et så sentralt tema, og så løse dette med skuespillere ukledt i rare kostymer, brølende ukvemsord. Går sjelden på teater, så hadde forventinger om noe mer enn dette. Lite sammenhengende, stod ikke til troende. ikke noe for meg. Råd: Styr klar. Børge