HEDDADAGENE 2019: Dritt // La Merda

Hun sitter på en pidestall, i et kostyme jeg forbinder med den amerikanske 70-tallets performancescene. Det er lyst i salen, publikum setter seg, og hun ser ikke ut til å fryse på tross av at kostymet består av ingenting. Ikke en tråd. Hun venter tålmodig. 

 

Gjennom sin fremføring klarer Helga Guren å skape noe nytt og nært, mener vår anmelder. FOTO: Trine Sirnes

 


Tittel: Dritt // La merda

Av: Cristian Ceresoli

Produsert av: Østfold Kulturutvikling

Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Centralteatret, 11. juni 2019.

Regi: Audny Chris Holsen

Medvirkende: Helga Guren

Lyddesign: Jonas Bjerketvedt   Lysdesign Norunn Standal

Oversettelse Ilene Sørbøe

Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Kommende forestillinger: 12. juni 2019 kl. 15


 

Så begynner hun å snakke til oss. På italiensk. Hun sier Ciao, Ciao, Ciao. Hva er det hun sier hade til? Er det over allerede? Har vi gått glipp av historien til den eneste karakteren, spilt av Helga Guren? Her bryter jeg inn med litt informasjon (istedenfor bare spørsmål), og nevner at teksten er oversatt fra italiensk av dramaturg Ilene Sørbøe. Som tydeligvis ikke bare har oversatt denne teksten. Det følger nemlig ganske konkrete instruksjoner fra dramatikeren Cristian Ceresoli selv. På samme måte som kunstneren Sol LeWitt sender manualer og regler med sine billedverker.

 

Monologforestillingen er regissert av Audny Chris Holsen, men tydelig påvirket av en streng mine fra dramatikeren i Italia selv. Den skal for eksempel handle om Italia, og blir derfor noe utypisk i norske hender. Spesielt disse hender. Audny Chris Holsen har sammen med Helga Guren tidligere skapt en serie vellykkede forestillinger om skadeskutte/sterke kvinnelige karakterer. Et dukkehjem (2016) og Hedda Gabler (2018). I denne tradisjonen prøver jeg derfor å lese forestillingen Dritt // La Merda.

 

Jeg sammenligner selvfølgelig ikke den O, store kanon-Ibsen sine kjente kvinneroller med den moderne Ceresoli sin 13-årige jenteskikkelse. Men jo, det er akkurat det jeg gjør. Som en veldig kul tentamensoppgave som sammenligner Nora fra Et dukkehjem med Noora fra SKAM. For det er et stort og jævlig lidenskapelig prosjekt disse to har startet sammen, Holsen og Guren. Det ser man i alle deres oppsetninger. Det lyser igjennom (selv i TORO-pose-karakteren som Hedda Gabler) en helt sjuk kraft og ny iver Guren gir sine roller. Nora og Hedda representerer jo en politisk nasjon i endring og frigjøringen av en hel garde. Det prøver også jeg-personen i Dritt // La Merda på. Ikke i Norge, men i Italia denne gangen.

 

“Guren skaper et orkester av stemmer i gjen- og etterklang”, skriver vår anmelder. FOTO: Trine Sirnes

 

Det er skrevet i tradisjonell stil. En tragedie i tre satser. Karakteren symboliserer både alle kvinner, samt Italia som person. Det er forvirrende og deilig å lytte til, men ender med å bli en smule stereotypisk. For det norske publikum som ikke automatisk har satt seg inn i Italias utfordringer og historie, blir det mange lag å forholde seg til. Spesielt når det oppå dette framstilles som en jente oppfostret på kultur og kroppspress, med spiseforstyrrelser, pappa-lengsler og en manipulerende mor. Den kunne nok heller blitt en av de store #MeToo-forestillingene, fordi den både i sine skrikende nyanser viser en stor fuck-you-finger til feministiske troper som hevnende kvinner, drittkasting og sinna protest mot patriarkatet. I de stille partier viser den i samme slengen at kvinners utfordringer ikke bare er kvinnens problem, men kulturansvaret. Det er en gjennomgående slående tekst, direkte vill faktisk, men jeg kan ikke komme unna å tenke på at den kommer ørlite grann for seint. Den strekker seg heller bakover mot Ibsen, enn framover.

 

Derfor trekker jeg også frem 70-tallets kunstnere. Helga Guren har selv nevnt kunstneren Marina Abramovic som inspirasjonskilde. Både heldig og uheldig vil jeg si. Jeg er selv fan av performancekunsteren (spesielt hva hun gjorde sammen med Ulay, sin partner) de tidligste årene i sin karriere. Det er en sterk knagg å henge denne forestillingen på. Ser man tilbake på Abramovic sine prosjekter, med sterke og utrolig flotte prosjekter med enkle nedstrippede virkemidler, er det mye å sammenligne med. Men naturligvis får denne forestillingen ikke den samme slagkraften som før tusenårsskifte. Vi er “vant” til å se en naken kvinnekropp på scenen. Vi er overeksponerte på øyekontakt til vi griner. Vi har også hørt dem blir fremført med den samme takt og rytmen fra slampoetene gjennom 2000-årene. Og alle historiene om at man må suge pikk for å komme seg til topps og suksess? Viktig å fortelle, men allikevel. Dritt // La Merda tar i bruk karakterer og virkemidler med en nostalgisk (litt utdatert) smak. På tross av dette klarer den på underlig vis å skape noe nytt og veldig nært for meg. Dette spesielt gjennom framføringen til Helga Guren.

 

Dritt // La Merda klarer å skaper noe nytt ved å bruke utdaterte virkemidler. FOTO: Trine Sirnes

 

For det jeg til slutt vil kommentere (og på forhånd personlig unnskylde Guren for, om dette blir litt personlig) er det ikke-planlagte regigrepet om at Guren er høygravid. For meg ga dette noe helt eget til forestillingen. Da Guren begynte å snakke til oss fra scenen, trodde jeg først det var en radikal barneforestilling. Hun hvisket til oss, overartikulert og med den samme fremtoning man prater til unger på teater. Forklarende, høye toner som Klatremus, til dype, mystiske skrik som Hufsa fra Mummidalen. Rollen beatboxer fram replikkene sine, synger nesten. Guren skaper et orkester av stemmer i gjen- og etterklang. En innledende ouverture til et liv som skal starte snart. Jeg forestiller meg at hun synger en hel monologforestilling til sitt eget barn i magen. Konkrete opplysninger og advarsler mot hva barnet vil oppleve her ute. Da er det plutselig innafor at forestillingen er en smule tacky. Det viser bare enda sterkere at vi er på vei til å forlate 70-tallet og Ibsen, og proklamerer de redefinerte tider.

 

Forestillingen Dritt // La Merda taper mye på å snakke rundt og utenfor forestillingen. Tematikken Italia blir for eksempel som en tvungen, litt for stram BH som gnager på feil sted i denne norske oppsetningen. Gullet ligger i opplevelsen av å lytte til teksten og oppgjøret der. En virkelig sanselig og musikalsk opplevelse. Sammenligner man den med store kunststykker fra tidligere kulturrevolusjoner, faller den kort. Men ser man den som en vuggevise til fremtidens 13-årige jenter og gutter er det et utrolig personlig og eksplosivt stykke. Det er så inspirerende å se en tekst som betyr så mye for alle involverte. Holsen og Guren er med i overgangen jeg mener vi står ovenfor i scenekunsten. De vinker bakover og klarer på snedig vis å skape en nyskapende forestilling med utdaterte fortellergrep. Ciao, Ciao, Ciao.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg