Heddadagene 2019: Lik og del

På en scene dekket av sand og treklosser dramatiserer fem aktører problematikker rundt Facebook. De setter lys på de negative sidene ved det globale fenomenet, men inkluderer samtidig de positive. Det er en enormt aktuell og viktig tematikk, som det er kult at regissør Birgit Amalie Nilssen har turt å gripe tak i. Dessverre klarer ikke denne kombinasjonen av SoMe og teater å overbevise meg helt…

Ahmad Joudeh må hjelpe Ghopi Prabaharan med å holde vippen i balanse. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum

Tittel: Lik og del

Regi og manus: Birgit Amalie Nilssen

Tid og sted: Vega Scene, 17. juni 2019

Presentert av: Kilden Teater

Medvirkende: Ahmad Joudeh, Maria Mozhdah, Ghopi Prabaharan, Tomos Young og Ingrid Liavaag

Koreografi: Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, Ahmad Joudeh og Tomos Young

Scenografi: Ryall Burden      Kostymedesign: Berit Lågeide Griffin

Lysdesign: Markus Fadum    Lyddesign: Simen Hefte Endresen

Kommende forestillinger: 18. juni 2019 kl. 18

Anmeldelse av: Stine Sørensen


 

Forestillingen har fått den passende tittelen Lik og del. Våre bragder og verdier blir anerkjent via likes og hjerter, og det har oppstått en sperre i den fysiske og verbale kommunikasjonen. En av ti ytringer på nett er hatytringer, og Facebook både opphøyer og truer demokratiet på samme tid. Facebook tar liv – Facebook redder liv. Som skuespiller Ingrid Liavaag så fint sier det; «Før var vi redde for at noen skulle få lese våre dypeste tanker. Nå er vi redde for at ingen ikke vil det.». Regissør Nilssen har skrevet noen bitende replikker som er spot on på hvor det gnager i samfunnet.  Manuset er svært godt, men i møte med de sceniske virkemidlene mister det noe av brodden og treffsikkerheten. Som en person som har hatt Facebook nesten halve livet, så burde jeg ha følt meg truffet. Jeg skulle ønske at jeg følte meg truffet! At det stakk der det gjorde vondt. Dessverre ble jeg ikke annet enn en tilskuer som kunne analysere og beskue fra en komfortabel avstand. En behagelig posisjon, men en noe skuffende en. Her vil jeg bli utfordret.

Alle aktørene på scenen er utstyrt med gjennomsiktige plater i nettbrett og smarttelefon størrelse. Her er Ingrid Liavaag oppslukt i sin. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum

 

Forestillingens fem aktører trer inn i ulike karakter som alle på en eller annen måte kommenterer dagens bruk av Facebook. Noen er virkelige, og noen fiksjon. De fremstiller alt fra Mark Zuckerberg til en liten jente som hører «smil, klikk, del» gjennom hele livet. En av aktørene er Ahmad Joudeh, som spiller seg selv. Han er uten tvil det mest virkningsfulle forestillingen har å tilby. For han var Facebook en redning, en vei ut av nød og potensiell død. Joudeh vokste opp i en flyktningleir i Syria, og fant tidlig en lidenskap i dansen. Da han ble innkalt til å tjene sin verneplikt og skulle ut i krig, ble dansen og sosiale medier en vei ut. Joudeh hadde lagt ut videoer av seg selv som gikk «viral», og en journalist dro til Syra og lagde en dokumentar om han. Som resultat ble Joudeh invitert til Europas dansescener, og unnslapp et liv som soldat. «Dansen er mitt pass», sier han. Foruten den fantastiske dansen han presenterer, så er hans historie høydepunktet i forestillingen. For et klart bilde på hva sosiale medier kan bidra til, og for en rørende tilstedeværelse på scenen.

Dans oppstår hyppig som et virkemiddel. Det er vakkert, men blir til tider for langtekkelig. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum

Manuset er veldig monologbasert, noe som kler forestillingen godt. Teksten er godt bearbeidet, og skuespillerne fremfører den ypperlig. Elementene av slampoesi og dans fungerer også, men noen av sekvensene blir til tider langdryge og jeg mister tråden. Forestillingen varer i 75 minutter, og den kunne med fordel blitt strammet inn til 60. Men mitt hovedproblem med forestillingen er bruken av virkemidler som åpenbart skal fungere symbolsk, men jeg skjønner ikke poenget med det. Hvorfor ruller de seg i sand, og hvorfor bygger de pidestaller med treklosser? På slutten bygger de en mur med klossene, og her aksepterer jeg symbolikken. Muren kan fungere både som en brannmur, eller en fysisk mur som den Trump ønsker å bygge. Når deler av den blir stjålet og gitt til en annen er det et fint bilde på hvordan noen kjemper for å dele biter av makten med de som har lite eller ingenting, men før det fremstår bruken av klossene som noe vilkårlig. For meg blir de en distraksjon, og jeg blir mer opptatt av å finne ut hva de vil si, enn å faktisk lytte til det som blir sagt.

Lik og del er ingen dårlig forestilling, men den faller kort i formidlingen av det enorme temaet den har valgt. Mye er bra, men unødvendig bruk av virkemidler tar fokus fra det den egentlig ønsker å fortelle. Etter applausen slo jeg på smarttelefonen som om det var det mest naturlige i verdenen, men tenkt om forestillingen hadde fått meg til å tenke meg om to ganger før jeg gjorde det? Det hadde vært noe det.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg