På vei inn på Sentralen møter vi flere skoleklasser, de synger og skaper stemning før vi slipper inn i salen. Å se en barneforestilling sammen med målgruppen er noe helt eget. Reaksjonene fra barna underveis viser at Tobias og dagen det smalt er en veldig bra teaterforestilling.
Tittel: Tobias og dagen det smalt
Av: Jenny Svensson Produsert av: Rimfrost produksjoner og Hålogland teater
Hvor/Når: Sentralen, Marmorsalen 14.juni kl.12:00
Idé: Kristine Myhre Tunheim Regi: Morten Røsrud
Dramaturg: Lina Killingdalen Scenograf og kostymedesigner: Mari Lotherington
Medvirkende: Kristine Myhre Tunheim, Jonas Delerud, Alexander Rindestu
Kommende forestillinger: Ingen kommende forestillinger under Heddadagene 2019
Anmeldelse av: Ester Gjermundnes
Historien handler om Cecilie som inni seg føler seg som en gutt og ønsker å hete Tobias. Cecilie/Tobias er veldig interessert i dinosaurer og i fantasien har han et dinosaurprogram sammen med en eksentrisk programleder, Konrad. På skolen har Cecilie/Tobias havnet i et basketak med klassens bråkmaker, fordi jentene ikke fikk lov til å leke på snøborgen. Pauline, bestevenninnen til Cecilie, kommer på besøk og Cecilie tørr endelig fortelle noen om følelsen inni seg. Men hvordan vil alle andre reagere om Cecilie forteller at hun egentlig er Tobias?
Dette er en forestilling med mye dyp dialog og viktig innhold, som jeg tidvis lurer på om barna forstår? Når dialogen går uten handling blir barna i salen rastløse, men de er med en gang med igjen når det skjer endringer på scenen. Tobias og dagen det smalt har mange overraskelsesmoment som raskt fanger interessen til både barn og voksne, og en spennende scenografi som gir mange muligheter for skuespillerne. Så kanskje det ikke gjør noe at den mest komplekse dialogen er mest spennende for oss litt eldre?
I starten sier Cecilie/Tobias, spilt av Jonas Delerud: «sånn som dere ser meg nå, det er slik jeg føler meg inni meg». Og med den ene setningen godtar barna at 9 år gamle Cecilie spilles av en voksen mann. Skuespillerne imponerer også med lekenhet og godt kroppslig spill, som jeg tror er med på å gjøre at barna kjenner seg igjen. Spesielt karakteren Konrad sine dinosaurlignende bevegelser fascinerte veldig.
På vei ut kan barna spørre skuespillerne om det de lurer på, og her stilles det alle slags spørsmål: «Er det ditt ekte hår?» «Hvorfor føler du deg som en gutt, egentlig?» Denne muligheten for at barna kan undre høyt, og kanskje til og med få svar, tror jeg er viktig etter en slik forestilling.
Humoren treffer barna og jeg som voksen blir godt underholdt av at barna blir underholdt. Sjokk-reaksjonen til elevene når den ene karakteren sa «hold kjeft» fikk meg til å le høyt og lenge!
Dette er en fin forestilling med et viktig budskap som jeg håper flest mulig har fått med seg under Heddadagene!
