Gjennom en dokumentarisk tilnærming, har duoen Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer skapt et teaterstykke om de pårørende til rusavhengige. Et slikt tema innebærer naturlig vis en voldsom sorg, og Uten navn kunne fort ha blitt et eneste langt sørgestykke. Men Høyer og Nyquist er kloke. De har valgt kjærligheten som inngang, og de har valgt Nils Jørgen Kaalstad.
Tittel: Uten navn
Av: Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 16. Juni 2019
Produsert av: Østfold Kulturbruk og Kulturudråpen
Regi: Mattis Herman Nyquist
Komponist: Gaute Tønder
Scenografi og lysdesign: Øyvind Wangensteen
Kostyme: Alva Brosten
Medvirkende: Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Nils Jørgen Kaalstad og Alfred Ekker Sande
Kommende forestillinger: 17. og 18. juni kl. 20.00
Anmeldelse av: Mari Noodt
Å skulle framstille virkelige personer og deres private kamper, krever mot og et solid forarbeid. I forkant av denne oppsetningen har Nyquist og Høyer gjennomført utallige intervjuer og lest seg opp på statistikker og artikler om rusavhengighet i Norge. Kombinasjonen av forkunnskap, ekte fortellinger og to gode teaterhoder, har resultert i en finstemt og jordnær tekst om å miste noen til rus. Den rommer tragedien, men den holder hele tiden fast ved lyset og kjærligheten.
Forestillingen varer bare en time, og det er akkurat passe. Det er en dyster tematikk, og den krever sitt emosjonelt. Det er ingen steder å «flykte». Nyquist har gått for en nøktern regi. Et teppe av lysrør dekker midten av bakveggen. Skuespillerne står midt foran lysteppet, avkledd og ærlig, vendt direkte mot oss. De står rolig og snakker til oss. Vi konfronteres med de sorgtunge skjebnene. Som publikum må vi rett og slett investere i disse personene. Og spesielt investert blir vi i Nils Jørgen Kaalstads tolkning av en etterlatt far.
Få timer etter visningen av Uten navn i går, holder Kaalstad sin takketale under Heddaprisutdelingen på Det Norske Teatret. Han er tildelt prisen for beste mannlige skuespiller/Medspiller for sin deltakelse i forestillingen. Han takker en far og en sønn for deres historie, for det er nettopp iscenesettelsen av deres historie han har mottatt prisen for. Kaalstad leverer noe av det mest genuine og nære jeg har sett på en scene på lang tid. Han har funnet fram til en karakter som fyller hele han. I alle detaljer, ned til fingerspissen. Jeg glemmer skuespilleren og ser bare denne sørgende, elskende fatter’n. Kaalstads rolletolkning og den nyanserte teksten, gjør mennesket levende for meg. Det er en fryd å overvære.
Resten av ensemblet må muligens betale litt for Kaalstads briljanse. De leverer også noen solide og nære historier, men personene trer ikke like tydelig fram som «fatter’n». Det er ikke så dumt egentlig. Det er tunge vitnesbyrd vi blir servert, og det er ofte nok å bare lytte. Konfrontasjonen kan være utmattende. Men den er også viktig.
Det er viktig å fortelle de pårørendes historie. Vi blir ofte konfrontert med hovedrollen i avhengigheten, enten det er på gata eller i teater og film. De pårørende er bikarakterer. Men det er også de som holder protagonisten oppe. Det er de som etter alle nederlag og avvisninger, fortsatt elsker og støtter. Deres historie fortjener scenerom og publikum. Uten navn gir dem dette på en verdig og god måte.