Hem.
En tittel som gir assosiasjoner til trygghet, kjærlighet og omsorg.
Hem.
En forestilling om usikkerhet, skam og det å stå på utsiden.
Men alltid med et ønske om å finne til innsiden.
Å bli akseptert og elsket av de rundt seg.
Tittel: Hem
Hvor/Når: Teater Manu,
Gjestespill fra: Tyst Teater
Regi: Mindy Drapsa
Manus/Bearbeiding: Maja Lidbrink Scenografi: Debbie Z. Rennie
Kostymedesign: Christina Yalcin Maskedesign: Catherine Dichy
Lysdesign: Charlie Åstrøm Lyddesign: Niklas Swanberg
Medvirkende: Amina Ouahid, Ace Mahbaz & Vivian Cardinal
Kommende forestillinger: Forestillingen er på turné over hele Skandinavia
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen
Den intime salen hos Teater Manu er så og si fullsatt i det dørene lukkes og tre skuespillere entrer scenen. Scenografien består av én kulisse utformet som fasaden på et hus i tillegg til at det illuderer innsiden av tre små rom. Dette rammer inn fortellingen og gir publikum en følelse av at de separate fortellingene veves sammen til en.
Vi får innblikk i fire unge mennesker liv. Isak, Reema, Aida og Karim er alle døve, og selv i sine hjemland føler de seg utenfor. Samfunnene de lever i er ikke tilpasset døve, og hverken skole eller hjem er i stand til å gi dem den omsorgen de trenger. Når så krig og konflikter rammer, tvinges de på flukt og frarøves sin menneskelige rett til eget språk og kultur. Med håp om å finne et nytt hjem kommer de til Sverige. Men hvordan skal de kunne dele sine vitnesbyrd og erfaringer når de ikke har språk til å gjøre seg forstått?
Hem er en forestilling basert på vitnesbyrd fra døve mennesker på flukt og spilles på internasjonalt tilpasset tegnspråk og svensk tale. Det er gjort et spennende grep i tolkingen for hørende ved at det kun er det direkte tegnspråket som oversettes. På denne måten får det hørende publikum et unikt innblikk i hvordan døve mennesker kommuniserer med hverandre.
Det slår meg at Hem er en veldig dagsaktuell forestilling som sier noe viktig om skjebnen til alle flyktninger, døve så vel som hørende. De har blitt drevet på flukt fra sine egne land, er livredde og på desperat jakt etter et nytt hjem. Hos oss må de leve i konstant usikkerhet. Får de bli eller må de dra? Det eneste de vet for sikkert, er at de blir drept dersom de returneres Hem.
Dette er en strålende forestillingen. Det er så utrolig viktig at vi ser og anerkjenner flyktningenes historier. Jeg vil si som Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».
