Det er 2 for 1 på Stravinsky denne uka. Operaen fremfører 2013-balletten Ildfuglen sammen med årets uroppsetning av Vårofferet. En herlig schizofren helaften! Et så stort spenn i form og framførelse resulterer naturligvis i en noe sprikende anmeldelse, men Ildfuglen/Vårofferet byr like fullt på kvalitet.
Ildfuglen er en vakker og sterk figur som danses mesterlig av Melissa Hough. FOTO: Erik Berg
Tittel: Ildfuglen/Vårofferet
Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen, 2. mars 2019
Musikk: Igor Stravinsky
Musikalsk ledelse: Andrew Litton
Ilduglen:
Koreografi: Liam Scarlett
Scenografi og kostymedesign: Jon Bausor
Lysdesign: James Farncombe
Isstudering/iscenesetter: Kaloyan Boyadjiev
Prøveledere: Kaloyan Boyadjiev, Martin Vedel
Dansere: Melissa Hough, Erik Murzagaliyev,
Yoel Carreno, Leyna Magbutay m.fl.
Vårofferet:
Koreograf og prøveleder: Ina Christel Johannessen
Scenografi: Kristin Torp
Kostymedesign: Bergje van Balen
Lysdesign: Chrisander Brun
Prøveleder: Yoshifumi Inao
Dansere: Pia Elton, Samantha Lynch, Klara Mårtensso, Nae Nishimura, Maiko Nishino, Caroline Roca, Camilla Spidsøe m.fl.
Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 8. mars. Utsolgt alle datoer.
Anmeldelse av: Mari Noodt
Jeg må nesten ta hver akt for seg i denne anmeldelsen. Det er tross alt to ulike forestillinger, med hver sin koreograf, hvert sitt ensemble og hvert sitt uttrykk. Til og med hver sin lange, omstendelige applaus… Vi er jo i operaen. Så, here we go, akt 1 – Ildfuglen:
Dette er en klassisk ballett, akkurat slik du ser den for deg. Det er ballerinaer med tåspiss og men in tights. Scenografien er ekstravagant og operakledelig. En gigantisk sølvklo holder rundt et like enormt lysende egg. Bakveggen ligner et overdimensjonert knust speil. Det er virkelig bare i operaen jeg ser disse store, mekaniske elementene. Det er alltid fascinerende. Balletten er i og for seg helt grei. Den har de tradisjonelle unge elskende (som ærlig talt er det minst interessante å se på), demoniske badguys og forførende fugler (som er så mye kulere). Kort sagt: Kampscenene mellom Ildfuglen og hennes hersker er underholdende og sexy, mens det nyforelskede paret er kjedelig. De store fellesscenen er med på å dra helheten opp noen hakk, og jeg går ut til pause med nogenlunde energi. Det er jo ikke gitt etter 1 time i operaen.
Melissa Hough og Erik Murzagaliyev forfører med sine tolkninger av Ildfuglen og Koschei. FOTO: Erik Berg
Akt 2 – Vårofferet er noe helt annet. Dette er nytt og utforskende. Det eneste som kan minne om akten før er Stravinskys pompøse orkestermusikk. Men denne gangen betyr den noe helt annet. Dansen underbygger ikke følelsen i musikken, og står som en kontrast til den. Her er det ingen lange linjer, piruetter og duetter, men løping, hopping og uforutsigbarhet. Scenen har et kaotisk preg, med konstant bevegelse i dreiescenen og en upolert lyssetting. Uttrykket utfordrer oss som publikum i mye større grad. Vi må lete gjennom alle elementene for å finne en slags historie, en mening. Det er en intens montasje av bilder og klipp. Jeg får følelsen av apokalypse, av unge mennesker som kjemper sammen mot en mørk kraft. Det heftige sluttbildet understreker følelsen ytterligere: Musikken stanser og danserne roper på hverandre, forsøker desperat å hjelpe hverandre inn på dreiescenen i midten, griper fatt i hverandre, løper og skriker. Jeg får klump i magen. Så er det over.
Det er en deilig uforutsigbarhet i Vårofferets koreografi og uttrykk. Camilla Spidsø (midten) er som alltid en sentral og en stødig brikke i ensemblet. FOTO: Erik Berg
Ildfuglen/Vårofferet er en helaften bestående av to kvalitetsforestillinger. Det er det ingen tvil om. Men pakketilbudet fungerer ikke helt for meg. Forestillingene står så fint hver for seg, og jeg skulle ønske det var mulig å velge hvilken man ville se. Det er ikke nødvendigvis slik at de som ønsker seg Ildfuglen vil sette pris på Vårofferet, og vice versa. På en annen side er det kanskje en grei måte å tvangsutfordre publikum på, og det kan jo den gjengse operagjenger ha godt av.
