Tigerstadsteatret – det store håpet for ungdomsteater i hovedstaden, med et løfte om at alle barn og unge i Oslo skal få oppleve teater som vil bety noe for dem resten av livet. Og på årets første vårdag skal de fylle trikkestallen med …. Ingenting. Dette er nemlig norgespremieren på et stykke for ungdom der ingenting betyr noe, og det derfor ikke er noen vits i å gjøre noe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ingenting er forestillingen laget for og med levende unge mennesker. Det liker vi! FOTO: Erika Hebbert

Tittel: Ingenting
Av: Jane TellerHvor/når: Trikkestallen fredag 1.mars
Regi: Hilde Brinchmann
Dramatisering: Toril Solvang
Medvirkende: Iver Innset, Hina Zaidi, Arthur Hakalahti, Maja Evenshaug Christiansen, Andreas Medbøe Thoresen
Kommende forestillinger: I spilleplant.o.m 15.mars
Anmeldelse av: Nina Vilde Hoff

Etter en rask titt i fojaeen er jeg overrasket over hvor lav gjennomsnittsalderen er her. Det har vel blitt for mye Nationaltheatret i det siste – der halve salen har med seg brodder og kamferdrops. På Trikkestallen trekker publikum inn på begge sider av salen, og vi blir møtt av hver vår vert. «Nå er dere mitt ansvar. Jeg skal passe på dere. Vi er én gjeng. Og vennligst plasser skoene i hyllen der».

Rommet er stort, og en stor firkantet scene av finér blir omringet av fire sittegrupper – som tilhører hver sin «gjeng». Det er her historien om Pierre-Anthon skal bli fortalt, som mener at ingenting har mening.

Ingenting går løs på de mange eksistensielle spørsmålene i en unggutts hode. FOTO: Erika Hebbert

Han klikker foran klassen sin og flytter til plommetreet i hagen- for hva er egentlig poenget med å gå på skole så mange år, for så å få seg jobb og deretter ta seg fri? Hva er meningsfylt med det egentlig? Vi er for mange mennesker på jorda og blir glemt uansett.

Dette preger klassen til Pierre-Anthon. Og 10 elever blir introdusert av fire litt nervøse skuespillere. Jeg får litt hetta når karakterene blir introdusert – det er liksom så overspilt, så veldig typete.

Men så. Så skal klassen motbevise Pierre-Anthons meningsløshet og fylle den med en haug av mening. Og jeg må si at det gjøres på en overveldende måte. Av alle elevene blir Arthur Hakalathis ”Kristen-Kai” og Hina Zaidis ”Sara” raskt mine favoritter. Likevel gjør alle skuespillere en heroisk innsats. Ensemblet har gått fra hvile- til makspuls.

Man kjeder seg ikke et øyeblikk. Det er det rett og slett ikke tid til. Hjernen jobber på spreng for å tolke og ta innover seg teksten til Jane Tellers ungdomsroman. Det er så mange dragninger her; mellom noe og ingenting, mellom det å få og det å miste, oppmerksomhet eller betydning? Og så mange temaer: Eksistens. Religion. Kjønn. Klimaendringer. Forbrukersamfunnet. Jeg må virkelig berømme Toril Solvang (dramatisering) og Hilde Brinchmann (regi) for imponerende arbeid.

Tigerstadsteatret lykkes med sitt ønske om å ta ungdom på alvor. FOTO: Erika Hebbert

Og hva jeg ikke hadde gitt for å se denne forestillingen da jeg var i tenårene!? Det er så deilig å se ungdomsopprør med sinne og meningsløshet som forvirrer seg inn i sårbarhet og håp. Og faktisk, for en gangs skyld, er ikke dette håpet knyttet til klisjefylt kjærlighet. Selv om min favorittreplikk, servert av Hina Zaidi, må være ”kos er livsviktig, jeg kødder ikke”. Ikke minst er det for en gammal dramaelev fra Nissen veldig kult å se at VGS-elever herfra har deltatt i prosessen, sammen med svært fornøyde elever fra 9.trinn på ulike ungdomskoler i byen. Tigerstadsteatret viser virkelig at de tar ungdommen på alvor.

Så lurer jeg plutselig på hva det egentlig betydde at jeg i starten var del av en gjeng? Skulle jeg ikke bidra med noe? Hvorfor måtte vi ta av oss skoene? Og kunne det ikke vært litt mer blod? Er det mye skriking? Åh … jeg liker ikke å sitte på benk uten ryggstøtte.. Men hva betyr vel det i et teaterstykke med hav av mening?

Jeg tar av meg hatten for Tigerstadsteatret– og vet at jeg ikke er alene om det!