Jeg gleder meg alltid til å se barneteater, spesielt når det er mange barn i salen. Det gjør forestillingen mye mer ærlig. Jeg hadde helt sikkert kost meg med å se Jungelboken kun omgitt av voksne, men det er barnas reaksjoner som kan gjøre forestillingen komplett.
Tittel: Jungelboken
Hvor/Når: Riksteatret, Nydalen onsdag 4.september
Av: Svein Gundersen, Arne Lindtner Næss og Wayne McKnight etter Rudyard Kiplings eventyr. Bearbeidet av Arvid Ones og Tine Thomassen.
Produsert av:Teater Innlandet i samarbeide med Riksteatret
Regi: Arvid Ones Koreografi: Therese Slob
Scenografi: Kristin Bengtson Kostymedesign: Christina Lovery
Medvirkende:Lars Halvor Andreassen, Anne Bolette Stang Eng, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Julia Küster, Sebastian Skytterud Myers, Thomas Jørstad Pettersen, Eigil Solberg Smørås, Ida Holten Worsøe
Kommende forestillinger: Spilles over hele landet høsten 2019
Anmeldelse av: Christina Bjurholt
Jungelboken er historien om menneskegutten Mowgli som lever blant ulvene i jungelen. Men selv om historien handler om han, blir vi også kjent med alle de andre dyrene i jungelen – noen passer på Mowgli, andre vil spise han. Og sånn går dagene.
Tigeren Shere Khan er en av de som gjerne vil spise Mowgli og hun er virkelig skummel. Noe gutten foran meg viser veldig tydelig ved å gjemme seg på fanget til mamma i løpet av første akt. Etter pause har han fått nytt mot og setter seg på plassen sin igjen – klar for akt to. Helt til han kommer på Shere Khan og mamma sier at ‘hvis tigeren kommer, så fyker vi inn i jakka. Skal vi legge den klar?’ Den lille tøffe gutten nikker, men et halvt minutt senere gråter han på mammas fang og de må gi opp. Det ble ingen akt to på dem.
Jeg forstår den lille gutten. Alle skuespillerne er ypperlige og det er klart Shere Khan blir skummel med en svart og gul lang pelskåpe med hale. Utrolig kul, må sies, men jeg forstår at det kan være et uhyggelig tidlig møte med teater for barna. Kostymet til Shere Khan er ikke alene om å være imponerende. Det er ikke vanskelig å se hvilke dyr som står på scenen og det er alt fra pelskåper og fløyel, til skinnjakker. Sminken, parykkene, detaljene – her er det mye som er bra. Lysdesignet er fargerikt og musikken fengende.
Sekvensen hos orangutangene topper alt. Den glitrende rumpetaska, de rød-oransje treningsdressene, Østfold-dialekten, koreografien, tempoet. Jeg skulle ønske akkurat den scenen kom to ganger etter hverandre. Hele scenen toppa seg da jeg innså at de har lysekroner laget av bananer i taket. Nydelig detalj.
Helheten er fin, men det er de små øyeblikkene som gjør at jeg koser meg litt ekstra. Panteren Bagheera som oppgitt er så lei hilsemåten ‘Skjera bagheera?’. Slangen Kaa og Mowgli som har ‘viklet seg inn i en dødsviktig samtale’. Baloo som innser at vegetarianere er vanskelige middagsgjester. Gribbene som har lært at man kan fange et bytte ved å gjøre ‘stor sirkel, liten sirkel’ og hvisker motivasjonssitater á la ‘det er i motbakke det går oppover’ når skumle Shere Khan skal angripe en sovende Mowgli. Barna blant publikum som gisper og spør foreldrene engstelig ‘er han død?’ når Baloo har kollapset av utmattelse etter en løpesekvens. Eller når det plutselig kommer en bestemt barnestemme fra høyt oppe blant publikum: ‘aldri spis han!’ rett før pause. Et lite hint til Mowgli om at vi i publikum heier på han, selv om livet i jungelen innimellom kan være vanskelig.
Regien er leken og de scenene voksne kan synes er hakket for lange, ler barna mer og mer – som i en bjørnekamp mellom Baloo og Mowgli hvor det også legges på en del lydeffekter fra de to som lekeslåss. Ganske gøy, men etter en stund dras øynene mine vekk fra scenen og jeg smiler heller av barna rundt meg som koser seg heller enn selve bjørnekampen – og det er jo tross alt det barneteater i bunn og grunn handler om.
