Det er ikke mange som får stå på Nationaltheatrets hovedscene med en soloforestilling. Else Kåss Furuset har gjort det med Kondolerer, og senest Rune Andersen i sin rørende forestilling Lykkeliten. Det krever sin kvinne eller mann for å bære, ja, la oss si 90 minutter, på den mest tradisjonsrike og prestisjefylte teaterscenen i landet – helt alene. Liv Gulbrandsen ser ikke ut til å ha verken ærefrykt eller ydmykhet i møte med oppgaven og sparker hardt til i sin Knausgårdgjennomgang.
Tittel: Knausgård på 90 minutter
Av og med: Liv Gulbrandsen, etter Karl Ove Knausgårds Min Kamp
Tid og sted: Nationaltheatret, Hovedscenen, 13. desember 2018
Kommende forestillinger: Ingen oppsatte datoer. Liv Gulbrandsen spiller sin andre forestilling, 50 Shades på 90 minutter, den 20. desember.
Anmeldelse av: Mari Noodt
Det er virkelig lite tradisjon og normal nationalpraksis å skimte under Liv Gulbrandsens soloforestilling. Bortsett fra at dama selv står alene på scenen, er det få likheter til Kondolerer og Lykkeliten. Gulbrandsen har et annet oppdrag enn Kåss Furuseth og Andersen, hun skal nemlig gjenfortelle Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Det er ikke hennes personlige historie som skal fram, men hans. Selvfølgelig godt krydret med hennes reaksjoner på dette tilsynelatende selvbiografiske mesterverket. Som publikummer får heller ikke vi sitte som stumme observatører. Gulbrandsen kommanderer oss til både det ene og det andre, og før vi vet ordet av det roper vi som Knausgård: “Min far er død, skal jeg runke?!”. Som sagt, ikke helt normal praksis…
Det er allikevel et effektivt og godt grep for å få oss involvert i det hun forteller, og i hennes underliggende motiv. Er dette god litteratur? Er det greit å utlevere seg selv, og spesielt andre, på denne måten? Ved å ta ordene i egen munn, kjenner vi både på ubehaget i noen av frasene, men også det komiske. Knausgård på 90 minutter er framfor alt en veldig morsom forestilling. Først og fremst på grunn av Gulbrandsens fantastiske formidlingsevne og skarpe blikk, men også på grunn av Knausgårds egen skriving og historie. Dratt ut av boka og opp på scenen, blir passasjene, og nærmest hele prosjektet, litt mer banalt og egentlig ganske teit. Det er i alle fall Liv Gulbrandsen helt tydelig på at hun synes. “Jeg har lest disse bøkene med rasshølbrillene på”.
Første akt, gjennomgangen av bok 1 og bok 2, er for det meste harselering med Knausgårds skrivestil og historiene om han. Gulbrandsen briljerer med harde spark under forfatterens beltested, og vi er mange som ler så vi griner. Ofte skal det ikke mer til enn et tekstutdrag og et bittelitte blikk fra fortelleren, før vi braser ut i latter. Det er hennes fantastiske timing, finmimikk og kroppsspråk som legger grunnlaget for en latterkule av en første akt.
Andre akt starter litt på samme måte, men noe sier oss at fokuset har endret seg. Gulbrandsen vil så gjerne komme seg til bok 5. Bok 3 og 4 raser avgårde, med færre latterbølger, og så kommer den, “Tonjes bok” som Gulbrandsen kaller den. Stemningen endrer seg drastisk og det underliggende motivet kommer tydelig til overflaten. I boka får Knasugårds ekskone Tonje gjennomgå hardt. Gulbrandsen langer ut mot både Knausgård, medforfattere og forlagsbransjen, med et ønske om å skape diskusjon rundt denne formen for utleverende litteratur. Rasshølbrillene er på med dobbel styrke og Gulbrandsens feministiske hjerte banker helt utenpå skjorta. Det er vanskelig å ikke la seg berøre av det hun sier, spesielt når hun drar fram et kapittel fra boken der Knausgård skriver om en mulig voldtekt. Den humoristiske undertonen har dratt oss inn, og nå må vi ta stilling til det som også er vanskelig. Vi forstår Gulbrandsens kritikk, og sitter nærmest med rasshølbrillene på selv. Gjennom dem blir passasjene for det første veldig morsomme, men det plasserer også bokprosjektet i et litt annet lys. Fenomenet er et fenomen på bekostning av noe.
Du trenger ikke kjenne bøkene nevneverdig for å kose deg med Knausgård på 90 minutter, men det hjelper å ha litt kjennskap til hva Min Kamp-prosjektet går ut på. Det er allikevel Liv Gulbrandsens fortellerkunst som er det bærende i denne forestillingen. Tro meg, hvis du interesserer deg ørlitegrann for feminisme, litteratur, ytringsfrihet eller bare god, smart humor, vil du bli begeistret for Knausgård på 90 minutter!
