“En historisk revy. Verdens første revy med bunnkarakter fra Aftenposten. Er dere klare for å se noe som er helt ræva?” Stemmen over høytaleranlegget på Kongshavn setter tonen for det som skal vise seg å bli en helt spesiell opplevelse. En slags samling-i-bånn-stemning har spredd seg etter revyanmeldelsen som inneholdt setninger som: “Da tenker jeg at en dårlig revy har fått en verst mulig avslutning.” Publikum ler og klapper, mens jeg får en vondere og vondere klump i magen.
Tittel: Identitet som dreper
Hvor og når: Kongshavn vgs., mandag 4.mars 2019
Instruktører: Vinjar Talsnes, Fredrik Siegel Sjølund og Christian Henrik Fenn
Skuespillere: Andrea Elvrum Handal, Hallgrim Nakken, Emilie Rosèn Sverdrup-Thygeson, Goman Kalef, Pia Sofie Wahl Dyrud, Erlend Harr Ekkeren og Celine Midtsian
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Å se, oppleve og skrive om Kongshavnrevyen 2019 har vist seg å være noe helt eget. Én ting er karakteren fra Aftenposten, deretter har debatten gått sin gang. Rektor og instruktør har tatt til ordet, Dagsnytt 18 har blitt besøkt. Midt i dette landskapet har jeg skrevet og slettet, skrevet og slettet, avsnitt på avsnitt. Dette synes jeg er skikkelig vanskelig. Jeg har ingen problemer med å se begge sidene av saken, når det er sagt så støtter jeg Aftenpostens terningkast 1.
Etter anmeldelsens inntog gjorde Kongshavnrevyen alt rett. De tok eierskap. “Vi har fortsatt ledige billetter til dagens forestilling og ikke nok med det! Hver forestilling fremover har vi krenke-garanti. Hvis du er enig i Aftenposten sin anmeldelse(terningkast 1), får du pengene tilbake på vei ut! Vi ses!” Utrolig kult gjort! Her gjør de også det jeg savner videre i revyen, å sparke oppover.
Første akt går sin gang. Vi møter Kai som vil finne ut hvem han er, vi får se en tinderdate, besøker IS og er på H&M. Høydepunktene mangler, men jeg kjeder meg ikke. Energien på scenen er god og stemningen i salen topp. Kanskje litt vel god? Det er konstant noen som ler i salen uten at jeg klarer å forstå hvorfor. Det er vel det man kan kalle hjemmebanefordel. Uansett går jeg ut til pausen og tenker “dette er jo ikke så aller verst”, men jeg har en følelse av at noe er i gjære…
I andre akt smeller det! Kai feirer jul sammen med sin forferdelige familie, et nitrist skue jeg bare synes det er vondt å se på. Samtidig ler og ler folk i salen, noe som skaper en ubehagelig distanse mellom hva jeg opplever og det salen uttrykker. NM i abort er det sagt så mye om at jeg skal prøve å la være, men den mye omtalte “replikken” opplevde også jeg som ren rasisme (les Aftenspostens anmeldelse HER!). Selvmordet på slutten gir meg en utrolig vond følelse. Alt i alt opplevde jeg andre akt av Identitet som dreper som ekstremt ubehagelig.
Jeg er én person, og mange i salen er uenig med meg, det både hører og ser jeg på vei ut. Selv opplever jeg store deler av Kongshavnrevyen 2019 som altfor drøy, og egentlig ganske vond. Hadde jeg gått på Kongshavn vgs i 2019 hadde skapdøren min blitt lukket enda mer (min frykt på vgs var jo at folk skulle tenke at jeg ville gå med rosa skjerf og ligge med alt med kuk dersom jeg sto frem som homofil). Hadde jeg vært mørkhudet eller opplevd selvmord i nær omgangskrets hadde Identitet som dreper føltes som et slag under beltestedet. Det sparkes ikke oppover her, det bare sparkes.
Så jeg synes terningkast 1 var helt greit. For jeg mener at også skolerevyene har et ansvar for hva de formidler. Identitet som dreper viste seg å være en helt spesiell opplevelse. Det var det også å skulle skrive denne anmeldelsen…
Snakk om å få alt til å handle om din egen usikkerhet som homofil Einstein. De fleste homofile som så på hadde humor, bortsett fra anmelderen fra Aftenposten og deg da 🙂