Det er en festaften utenom det vanlige på Det Norske Teatret. Alt er større og mer ekstravagant. Foajeen er smykket med lilla løper, matchende lys og store plakater. Vertsskapet tilbyr Ziggy-ansiktsmaling og fotoshoot foran glitrende bakteppe. På etterfesten serverer de bobler og burger til alle frammøtte, med Mariann Thomassen som DJ. Det er ikke spart på noe når de skal hedre legenden David Bowie.
Er rockeren Valentin (Petter Vermeli) en hallusinasjon? En venn? Et bindeledd mellom verdner? Lazrus skaper mange spørsmål, og gir få svar. FOTO: Erik Berg
Tittel: Lazarus
Av: David Bowie og Enda Walsh
Tid og sted: Det Norske Teatret, Hovudscenen, 11. mai 2019
Regi: Anders T. Andersen Scenografi og kostymedesign: Kleiva&Myrtvedt
Lysdesign: Torkel Skjærven Videodesign: Boya Bøckman
Koreografi: Belinda Braza Originale orkestreringer og arrangement: Henry Hey
Musikkansvarlig: Adrien Munden Kapellmester: Svenn Erik Kristoffersen
Medvirkende: Joachim Rafaelsen, Petter Vermeli, Heidi Gjermundsen Broch, Hans Rønningen, Mimmi Tamba, Catharina Vu m.fl.
Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 12. desember 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt
Lazarus er en broadwaymusikal fra 2015, som nå får sin norgespremiere på Det Norske Teatret. Sammen med dramatiker Enda Walsh, har David Bowie skrevet en forestilling om Thomas Newton og hans alkoholisme, savn, kjærlighet og drømmer. Lazarus er musikalen om et fortapt vesen, fanget på jorda i sin egen elendighet, fortalt gjennom legendens sjelfulle musikk. Mange har nok allerede sett parallellen til artistens eget liv i fortellingen om Newton. I oppsetningen er det også gjort et poeng av at hovedkarakteren skal ligne Bowie mest mulig, både i utseende og gestikulering. Det er ikke til å unngå å se på Lazarus som et frynsete portrett av artisten selv.
Joachim Rafaelsen gir oss alle de sære og velkjente Bowieuttrykkene i sin tolkning av Thomas Newton. FOTO: Erik Berg
Tross brodwaystempelet er det lite i forestillingen som minner om de klassiske musikalene. Lazarus er etter min mening en god blanding av teaterkonsert og syretripp. Helst skulle jeg ønske at de rendyrket det første… Forestillingen er bygget opp av flere lag. Både dramaturgisk og rent visuelt. Scenen er delt opp av ulike vegger og tepper, som alle fungerer som lerret. På gulvet står flere TV-skjermer. Gjennom hele forestillingen vises det klipp fra filmer med Bowie selv, tidligere innspilte scener med skuespillerne og direkteopptak fra scenen. Ulike karakterer går inn og ut av scenen i tide og utide. Det er til tider vanskelig å skille lagene fra hverandre. Hva hører til nåtiden, hva er fortid, hvem ser dette, hvor kommer det fra? Ikke ulikt hovedkarakterens egen forvirring.
Thomas Newton, mesterlig spilt av Joachim Rafaelsen, hallusinerer og drømmer. Han klarer ikke skille det virkelige fra fantasien, han fanges i sin egen galskap og roper ut “get away from me!”. I likhet med Newton sliter også jeg med å finne sammenhengen. Alle lagene glir over i hverandre og ender i en litt for stor gryte av meningsbærere. Jeg skulle ønske de ikke måtte fortelle en historie, men heller rendyrket teaterkonserten. For jeg elsker sangsekvensene! Jeg elsker alle bildene de skaper, med lerretene, skjermene, skuespillerne – alle lagene! Ensemblet synger med sjel og med karakter, og gjør ære på Bowies musikalske univers. Spesielt imponerer Mimmi Tamba og Joachim Rafaelsen med sin tilstedeværelse og stemmeprakt. Det musikalske aspektet av denne forestillingen hyller jeg! Det er når musikken stanser og dialogen starter jeg mister tråden.
Vi klarer ikke helt å finne ut om vi skal klappe etter sangene eller ikke. Det er noe i overgangene som ikke helt sitter. Etterhvert ledes vi av Petter Vermeli i rollen som Valentin. Det fungerer greit, men jeg klarer aldri å plassere han i universet. Hvem er han? Kan han se oss? Er vi med i hallusinasjonen? Det går i surr for meg. Jeg forsøker heller å ikke lage mening av alt og heller flyte med. Det fungerer sånn nogenlunde, og er nok mitt beste tips til kommende publikummere. I tillegg til å lese litt om forestillingen i forkant – for eksempel i det enorme programbladet.
Jeg tror opplevelsen av Lazarus, i større grad enn ellers, er generasjons- og interessebetinget. Mine foreldre, som har et naturlig sterkere forhold til David Bowies musikk og karriere, vil nok se flere referanser og poenger enn meg. Det vil også en blodekte Bowiefan. Kanskje går historiefortellingen over hodet mitt av den grunn. Det er allikevel en spesiell og storslagen forestilling som beveger seg mellom det dype, dystre og det ekstravagante, fargerike, og med et fantastisk musikalsk uttrykk. Det kan vi takke en av verdens store stjerner for. Og nettopp derfor vil jeg anbefale Lazarus – For det er en verdig hyllest av en stor legende.