Du har kanskje hørt om Kvinnemonologene? Forestillingen fra Stine Sandnes tok Norge med storm i 2017 og spilte for utsolgte saler frem til i år. Nå følger hun opp teatersuksessen med tilsvarende forestilling, bare at denne gangen er monologer fra det motsatte kjønn vi hører.
Tittel: Mannemonologene
Hvor/Når: Sentralen, 14 .november
Regi og konsept: Stine Sandnes
Produsent: Linda Luu
Art Director: Phuong Costello
Medvirkende: Eyolf Soot, Alex Tran, Kevin Strøm, Arturo Scotti og Martin Furulund, m.fl.
Kommende forestillinger: Premiere 24. november, spiller til og med 26. november.
Anmeldelse av: Stine Sørensen
“Hva vil det si å være mann?” Spør Sandnes før forestillingen starter.
Tja, ja hva vil det egentlig si? Menn møter ofte en kulturell norm som kvinner slipper unna, nemlig oppfatningen om at menn ikke skal vise svakhet eller sårbarhet. “Skjerp deg. Ha baller. Vær mann!” Sier en av karakterene i stykket. Med Mannemonologene bryter Sandnes med ideen om den hardbarka manne-mannen. Som hun sa så fint: “Glem skjønnene, på innsiden er vi i bunn og grunn bare mennesker.”
Gjennom intervjuer med 30 ulike menn har Sandnes plukket ut de gode historiene. Historiene som rører, beveger og treffer deg – gjerne midt i mellomgulvet. Til sammen er det skapt 13 forskjellige karakterer som står på scenen og lever hver sin monolog. Sandnes forteller at hvert intervju tok tre til fire timer, så her er det mye opptak som er bearbeidet.
Først og fremst, visningen Teaterungdom så var en pressevisning og ikke det ferdige produktet. Noen skuespillere manglet og ganske naturlig uteble derfor også noen av monologene. Men fy søren så bra det var det vi fikk servert, ufullstendig eller ei! Jeg ble grepet fra første øyeblikk, og taket slapp ikke før lenge etter applausen. Her har Sandnes gjort en rågod jobb med å bearbeide intervjuer til tekst, og resultatet er stramme monologer som får med de viktige detaljene mens de samtidig beholder et muntlig preg. Dette er tross alt mannen i gata, naboen, kollegaen og vennen som står på scenen.
For det er ikke noe hokus pokus på scenen, ingen følelsesladd musikk eller stemningsfylte lyssetting. Den er tvert i mot blottlagt for alt av sceniske virkemidler – foruten en enkel stol som blir sparsomt brukt. Det kler forestillingen godt og setter fokus på hva den faktisk handler om; mennene og deres historier. Og selv historiene er ikke noe uvanlig, selv om noen selvfølgelig er mer voldsomme enn andre. Ikke alle opplever å miste to nære personer til selvmord nesten samtidig, men det skjer. Det er ikke noe nytt. På samme måte er det ikke første gang man hører om en foreldre som ikke får se barnet sitt, og den enorme sorgen som følger. Men perspektivet er ikke vanlig kost. Fordi nå er det menn som forteller historiene, og menn som tør og være nettopp sårbare og svake i vanskelige situasjoner.
De skuespillerne vi får se er virkelig fantastiske. De leverer hver sin monolog med en så umiddelbar overbevising at jeg kvepper til når Martin Furulund plutselig gjør monolog nummer to. Men han var jo den keitete jomfruen på 40 år som hele tiden ble plassert i den høyst virkelige friendzonen. Hvordan kan han plutselig være mannen med sinne-problemer fordi han ble mishandlet av faren som barn? Godt skuespill er svaret, og det gjelder absolutt alle på scenen.
Så ta en pust fra førjulsstresset og eksamenangsten – dra til Sentralen å se Mannemonologene. Jeg lover at du vil le, reflektere og kanskje også felle en tåre? Det er sterke tematikker i svinging, og det leveres alt i en gjennomtenkt pakke som funker i alle ledd. Denne forestilling gjelder ikke bare for menn, men mennesker i alle aldre. Husk: “På innsiden er vi i bunn og grunn bare mennesker.”