Tre balletter på en kveld. Nydelige feminine rekker av hvite ballerinaer, rå maskulin styrke og en klassiker. Det er mesteraften på Den Norske Opera og Ballet nok en gang. To Norgespremierer og en forestillingen som danses for 78.gang av Nasjonalballetten. Spennet er stort. Velkommen til Hvite Netter.
Tittel: Mesteraften: Hvite Netter
Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen mandag 3.juni
Koreografi: Natalia Makarova (etter Marius Petipa), Ohad Naharin og George Balanchine.
Mesteraften: Hvite Netter består av ballettene: The Kingdom of the Shades (fra La Bayadère), Secus og Symfoni i C
Medvirkende: Nasjonalballetten og Operaorkesteret
Kommende forestillinger: Spilles frem til 13.juni
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Det hele starter med The Kingdom of the Shades (fra La Bayadère) som får sin Norgespremiere under mesteraften. Hvitkledde klassiske ballerinaer danser på rekke. Bevegelsene gjentas og gjentas i en stram og krevende koreografi. Her er ingen rom for feilskjær, hver lille feil vil bli avslørt på et blunk i dette stramme regimet. På mange måter oppleves dette nesten som en eksamen i ballett. Mestrer du dette, mestrer du ballettkunsten. Inn på scenen kommer også stjernen, gjesten vi alle venter på: Maria Kochetkova er en petit danser, en prima-ballerina slik du ser dem på film. Blikket styrer umiddelbart i hennes retning og hun får lov til å styre sitt publikum. The Kingdom of the Shades er en klassisk ballett, krevende og enkel i sitt uttrykk, med plass til store stjerner og en ultrafeminin kraft.
Norgespremiere nummer to følger så. Secus er guttas tur til å måle kreftene. I enkle t-skjorter og vanlige hverdagsbukser trer danserne inn og ut av scenen. De skaper en røff og tøff stemning hvor inntrykket blir at musikken følger danserne, ikke motsatt. Ekstremt sterkt og kraftfullt. Også her kommer partier hvor det danses på rekker, men her er det uforutsigbare og maskuline i sentrum. Secus danses som sagt for første gang i Norge, jeg håper det ikke er den siste. For dette er det beste jeg har sett på Den Norske Opera og Ballett siden legendariske The Hamlet Complex.
Kvelden avsluttes med en klassiker. Symfoni i C danses for imponerende 78.gang av Nasjonalballetten. Musikken er svulstig og det er lysekroner på scenen. Dette er det veldig mange forbinder med ballett. Klassiske bevegelser, enormt mange jenter i hvitt og noen gutter i sort som mest av alt støtter opp sine prinsesser. På ingen måte dårlig, men etter fantastiske Secus oppleves det litt uinspirert.
Mesteraften: Hvite Netter gir tre ulike opplevelser. Publikum får et innblikk i femininitet og maskulinitet, i tillegg til “den klassiske balletten”. Spennet er stort og kvaliteten høy. Secus er noe jeg vil huske lenge. Her ble det danset så svetten bokstavelig talt sprutet, og det moderne ungdommelige fikk skinne igjennom. Som Teaterungdom er det utvilsomt her Hvite Netter treffer best, men bommer det gjør den aldri!
