Fortellerfestivalen har inntatt Riksscenen. Det har også et stort telt, som viser seg å være dagens forestillingsarena. Vi sitter presset sammen med andre spente publikummere. Det er helt utsolgt.
Folkemusikk og -dans blandes inn med skuespill, i denne intime, fine forestillingen. FOTO: Thor Hauknes
Manus: Jon Fosse
Regi: Leif Stinnerbom
Musikk/komposisjon: Erlend Apneseth
Skuespillere/dansere: Margit Myhr, Ådne Geicke Kolbjørnshus og Vetle Springgard
Musikere: Erlend Apneseth og Stein Urheim
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Hun og han har kjøpt seg et hus ved vannet. De vil bort fra alle andre for å kunne leve sammen, bare de to. Men tidlig i stykket er hun fast bestemt på at “nokon kjem til å kome”. Setningen blir gjentatt mange ganger. Det virker en stund som om både hun og han har hatt noen på si, som de forventer at plutselig dukker opp. Hun får rett. Det kommer noen. Men den som kommer er nærmeste nabo, samme person som solgte dem huset. Det blir et slags sjalusidrama med en så åpen slutt at jeg fortsatt lurer på hvem som faktisk ender opp med hvem.
Han og Hun spilles og danses av Margit Myhr og Ådne Geicke Kolbjørnshus. FOTO: Thor Hauknes
Forestillingen er en krysning mellom dans og teater. Den runde scenen gjør forestillingen så intim at vi føler vi sitter hjemme i stua til han og hun. Den tunge stemningen preger stykket, men brytes jevnlig opp av små dansesekvenser. Gjennom dansen viser de følelser, og om de danser sammen eller alene har mye å si for stemningen i rommet. De alvorlige scenene blir heldigvis brutt hver gang Vetle Springgard kommer inn som naboen. Han kommer inn som et friskt pust, og klarer å gjøre den innpåslitne karakteren veldig morsom – en fin kontrast til den ellers ganske tunge forestillingen.
Vetle Springgard gjør en flott tolkning av naboen, og er et kjærkomment friskt innslag i forestillingen. FOTO: Thor Hauknes
Musikken spiller en helt spesiell rolle i forestillingen. De to musikerne legger lydeffekter til det som skjer på scenen og jeg føler noen ganger at vi er i en slags tegneserie. Timingen på lydeffektene er helt perfekt og forsterker det som skjer på scenen. Sammen med dansen, er dette et godt grep som er med på å løfte forestillingen.
Jeg syns ofte stoffet til Jon Fosse kan bli litt tungt, men måten de har løst det på her, gjør forestillingen lett tilgjengelig for alle. De unge skuespillerne leverer et solid stykke arbeid og gjør Fosse tilgjengelig for et ungt publikum. Forestillingen er ferdigspilt for denne gang, men det jobbes med å få til en turné neste år. Det blir spennende å følge denne kreative gjengen videre, og jeg gleder med til å se de på scenen igjen!
